Nå er det 10 år siden Eric døde, og de sier at tiden leger alle sår.
Og jeg tror det er en grunn til at det er blitt en klisje, for ordtak blir gjerne en klisje når de er veldig sanne – og blir sagt ofte!
Da Eric døde, trodde jeg at jeg aldri skulle våkne opp igjen og kjenne på glede.
Jeg var i en så dyp sorg at det var kun fordi jeg hadde ansvar for et lite barn, jeg klarte å komme meg opp om morgenen. Og jeg hadde en smerte i brystet som var helt uutholdelig. Jeg hadde gode venner rundt meg, og jeg husker vakre små øyeblikk med dem og ikke minst støtten de ga meg. Det var latter, men grunnfølelsen av sorg lå der hele tiden. Jeg trodde aldri den skulle forsvinne.
I begynnelsen klarte jeg ikke å ta av meg gifteringen, og jeg ønsket å ha noen av Erics klær hengende i sengen min – og Erics genser i sengen min, slik at Tolli og jeg kunne kjenne lukten av han. Og jeg husker fortvilelsen som kom den dagen lukten av han var borte. Men sakte så lærte jeg å gi slipp, og for meg var det trøstende å tenke på at han var på den andre siden.
Og at han kom tilbake som en engel for å passe på oss to.
Hver dag i årene som har gått har jeg sett Eric i ansiktstrekkene til sønnen min,
og i kroppsholdningen til Tolli som sakte vokser seg til en liten mann.
Da Eric døde var han 2 år, og var veldig opptatt av Kaptein Sabeltann. Og da pappaen hans døde ville han plutselig gå i Kaptein Sabeltannjakke med det lille sverdet, hver dag. Han slet ut tre jakker, og hatten hadde bare noen få fjær igjen. Når vi var ute, fikk vi ofte spørsmål om vi var på tur på karneval. Etter to år med Kaptein Sabeltannjakken – over boblejakken når han var ute og lekte, over finskjorta i bursdager, spurte jeg han hvorfor det var så viktig å ha den på hele tiden?
Da svarte min kloke fine lille sønn,
«Hvis jeg blir påkjørt av en bil og dør, vil jeg være fin når jeg møter pappa igjen».
For en stund siden spurte jeg Tolli om han savnet pappaen sin, da svarte han at han ikke savner han,
for han husker ikke så mye av han lengre – men at han savner det å ha en pappa.
I samme åndedrag sa han;
«Det er bedre å ikke ha en pappa, enn å ha en pappa som ikke er til stede, eller en pappa som ikke er snill!»
Det har vært vanskelig å være alenemor, og selv om jeg har vært så heldig å fått mye hjelp og støtte, har jeg kjent mye på det store ansvaret med å passe på at en gutt skal fylles med selvtillit, livsmot og glede. Noen ganger når jeg er sliten, frustrert, utenfor eller i sorg vet jeg at han plukker opp de samme følelsene.
Og jeg vet at han har gått med en redsel over å miste meg også.
Det er klart, at et barn som har mistet en av foreldrene sine – vet at døden ikke låner, men tar!
Jeg er enig i at tiden kan lege alle sår, men det gjør den når man tør gå veien til gleden gjennom sorgen.
Jeg har grått, jeg har skreket og jeg har famlet i mørke – til jeg fant veien ut.
Til livet igjen.
Og hele tiden hadde jeg det vakre lyset ved siden av meg, min sønn!
Den største gaven jeg har fått av å oppleve døden så nær inntil meg, er at jeg har blitt så glad i livet.
Jeg er så takknemlig for hver dag, at jeg forsøker å ikke bry meg om bagateller, og jeg har skjønt at det finnes ikke en eneste ubetydelige dag i livene våre.
I dag lever noen, som ikke er der i fremtiden!
Grip dagen, grip stundene.
Og jeg har lært at sorg ikke er farlig. Sorgen bringer oss nærmere oss selv, for midt i sorgen ligger det en vakker melankoli – en ubetinget kjærlighet til dem vi har mistet.
Jeg elsker fortsatt Eric, selv om han har vært død i 10 år,
og jeg er takknemlig for den tiden vi fikk sammen – den siste delen av livet hans!
Bless Björg
Fred i hjertet
«Den eneste måten å få hjertefred på, er å gråte de tårene du skal gråte. Sorgen er som en sten med skarpe kanter, og tårene sliper disse ned. Hver sorg har sine tårer, men etter hvert vil sorgen og savnet bli lettere å bære. Da er det viktig å la seg selv få lov til å gi litt slipp, og igjen kjenne på livsgleden og se det gode rundt seg.
Det siste de døde vil, er at vi skal være levende døde fulle av sorg. Livet er en gave, så nyt hver dag du er så heldig å ha på denne jorden».
