Dagene går fortere og fortere, rutinene blir fler og fler, tilværelsen blir tryggere.

Da vi kom hit, Tolli, storesøster Dora og hennes to barn, var vi alle litt redde, forventningsfulle, og nervøse for den nye tilværelsen med å gå på skole i et fremmed land. Dagene gikk sakte.

Vi leverte barna på skolen, fant en strand, speidet utover med en take away kaffe i hånden som vi nippet til mens vi snakket om drømmene våre, de vi ville oppnå med reisen.

Så kom hverdagen her også, deadliner på mine prosjekter og Doras prosjekter. Barna er ute og plutselig hadde vi 7 timer til å jobbe. Det er bare å kjøre på, ..til en stemme plutselig roper «Björg, skal du eller jeg hente barna?»

 

Alltid når jeg flytter bort, går jeg gjennom en rar tristhet.  Jeg vet den kommer, jeg er forberedt.
Og jeg vet den går over, men når den er der – er det som å ha på seg en våtdrakt uten glidelås, som om jeg må vokse den av meg!

Jeg synes alltid det er vanskelig å komme til ett nytt sted jeg skal være på over tid. Jeg liker ikke følelsen av å være i limbo. Når jeg ikke er turist og ikke er lokal, ikke er en del av noen ting. Når jeg ikke kjenner noen, vet ikke hvor noe er, og savner venner og familie hjemme.
Men jeg vet at alltid, i tredje måned, så har det falt på plass, jeg vet hvor poskontoret er, jeg kjenner noen, og stedet har kledd av meg våtdrakten. Jeg føler meg hjemme.

Jeg er så glad for at jeg dro hit
Jeg trenger å reise bort, slik kunstnere og forfattere har gjort i århundrer, for å finne roen. Jeg har reist bort ca hvert 3. år. Nå trengte denne bjørnen ro igjen – så da dro jeg i hi på Hawaii.  Det er noe magisk som skjer i kontakt med alt nytt og stille, jeg merker det selv.

Siden jeg ikke kan lage grafikk pga skulderen min, så maler jeg akvareller og lager noen små skulpturer. Jeg ser noe nytt i bildene mine. Jeg er helt inni dem, jobber i timesvis hver dag, og føler meg priviligert, ser noe nytt oppstå.

Jeg lever et superrolig liv, det er en langsom oppdagelsesreise sammen med Tolli.
Jeg drar ofte bort på Honolulu Museum of Art mens han er på skolen. Der er det mange andre kunstnere, vi har en gruppe hvor vi ser på hverandres arbeider og gir tilbakemeldinger og tegner akt,  så er jeg sammen med Tolli hver dag etter skolen og hver helg, hver time, og jeg elsker det. Han er ungdom, han har alltid vært litt lukket, men nå siver tanker ut, ting som skjedde på skolen da han var mindre, han lurer på så mye og jeg har all verdens tid til å høre og filosofere, det er den største gaven jeg kan tenke meg.

Det er sånn, uansett hvilken relasjon det er, så er tid nøkkelordet. Jeg tror at dårlige nære forhold skyldes veldig ofte at man ikke har nok tid sammen. Tid sammen er magisk.

Derfor har man ikke plass til så mange i livet sitt, for limet i et forhold er tid sammen. Igår hadde et av barna fått fiolinen sin hjem, og spilte igjen og igjen. Tre toner som høres uansett hvor du er i leiligheten. En annen var midt i en kamp med noen bamser og hoppet i alle møblene for å ikke treffe «vannet». Tolli var ungdom, og storesøster Dora var på en annen øy for å få skrive i fred et par uker. Isteden var  Ex-mannen hennes her isteden… utrolig nok kjente jeg faktisk på en lykke oppi alt.

Lykken er ikke noe som kommer.
Lykken er!