Det er helt merkelig at nå går det mot slutten!
Akkurat som når du leser en super god bok, og er helt inni den – og så begynner du å lese saktere for du er langt over halvveis og vil ikke at den skal slutte helt enda.

Da vi flyttet til Hawaii så viste jeg at den første måneden er det så mye praktisk som skal ordnes.
Finne hus, bil, mobilleverandør, forsikringer, få Tolli inn i skolen, finne treningssted.
Og plutselig. Bam – så har hverdagen begynt.
Jeg elsker hverdager. Men jeg har alltid hjemlengsel i starten.

Den andre måneden er jeg full av nostalgi. Er ikke turist, men heller ikke fastboende. Svever rundt i limbo. Finner ikke helt plassen min. Men så i den tredje måneden.  Ka ??bom – plutselig har jeg landet i meg selv, som om sjelen min bruker en evighet på å reise og finne meg igjen.  Da er jeg rolig inni meg. På plass og dagene går radig unna!

 

Mitt mål med turen var å bygge et enda sterkere bånd til min eneste sønn og bli bra i skulderen.
Jeg gikk til en indisk akupunktør tre ganger i uka. Hun hadde et lokale i et kjempegammelt japansk hus. Under der var det 70-90 åringer som sang og danset Hula Hula, så det tynne plankegulvet svaiet, Og jeg vet ikke om det var nålene eller de rare sjøvekstene hun fikk meg til å spise eller Hula Hula danserinnen som dysset meg i den dypeste søvn. Men nå har jeg ingen smerter lenger. Det er så deilig det!! Så nå maler jeg aquarelle og gouch.

Jeg møter en gjeng illustratører en dag i uken på Honolulu museum Of Art og for en inspirasjon!!! Alle har med seg bøker og bilder. Vi ser på hverandres arbeider. Viser våre egne teknikker. Ler og drikker god kaffe. Det har jeg savnet. Så deilig å ikke sitte helt alene. Det kan bli litt ensomt.

I helgene er jeg på oppdagelsesreise med Storesøster Dora, og alle barna (Vi har forresten funnet ut at vi skal på en lykkeboble turne. En liten en til høsten. Jeg og Dora. Vet at det blir så magisk).

Alltid noe nytt å oppdage og ingen av oss blir lei av å se skilpadder under vann eller en ny foss. Tolli savner familie, bestemor og bestefar og vennene sine hjemme, og har begynt å telle dager.

Tror det er sunt å være borte for å forstå hva man har hjemme. Jeg også skjønner hvor uendelig heldig jeg er som har så mye kjærlighet som venter på oss der hjemme. Nå skal vi nyte den siste tiden og male ferdig bilder til agendaen og barnekunsthistorie boka til Mette Dybwad Torstensen.

Jeg håper dere alle har det supergodt!!
Mange gode klemmer herfra.