Jeg er på en ny reise til en utstilling. Kysset Tolli farvel i dagmorges. Han sov da jeg dro, og han våkner med tante Dora og søskenbarna sine. Den nydelige lille sovende kroppen. Den rolige pusten. Det er vanskelig å dra. Ville gå ut i regnet med han. Ville være sammen med han.

Jeg er så utrolig heldig. Vi er alle så heldige som har fått den gaven å få lov til å være mor og bli elsket ubetinget av våre barn. Jeg har mange venninner rundt meg som lever med sorgen over barnet de ikke fikk.

 

 Likevel leter jeg etter balansen. Jeg trenger å være alene av og til. Jeg trenger å følge min livslengsel. Jeg trenger å male, å formidle. For så å komme tilbake fornyet og bare være mor. Om jeg ikke får være meg, så er jeg ikke. Jeg mister kraften i meg. 

 Samtidig kjenner jeg på barndomssanden i tidsglasset renne ut. Den korte dyrbare tiden sammen, før sønnen min løper avgårde. Tiden kommer når barna våre bestemmer når de vil komme til oss. Ikke vi til dem. Den dagen kommer da jeg drømmer tilbake til den tiden jeg hadde to lubne korte armer rundt halsen min og en barnestemme som sa « Jeg elsker deg mamma».

Jeg vet at en dag vil jeg mer enn noe annet at denne tiden skal komme tilbake. Når det bare er mine sko i gangen. Men nå er det hans sko som står igjen alene i gangen, og jeg som lurer på hva som er den riktige balansen i livet.

Bless Björg XX