Husket for alltid. Evig elsket
Snart er det Hjertefred. Allehelgensdagen er alltid en dag for ettertanke, en dag for å minnes menneskene som lever i hjertene våre. En dag hvor vi kan åpne døren til sorgen og gråte de tårene vi trenger å gråte. Hjertefred er en kveld som handler om å minnes i glede dem vi har mistet, og som vi fremdeles bærer i hjertet vårt
Det er så viktig å gi seg selv tid til å bearbeide sorgen og fordøye den. Tid til å sørge, til å skjønne at personen er borte og til å tenke på minnene. Det tar tid å godta at den du er glad i har gått i forveien. Gi deg selv tid til stillhet og til det å la seg fylles av sorg, og ikke være redd for den. For jeg tror at det bare er når du går fullhjertet gjennom sorgen du klarer å slukke den.
Vi husker alle de gode tingene hos den vi har mistet, alt det vi savner. Det er ikke alltid lett å gjøre det når personen lever, for da kan det hende at vi fokuserer på irriterende egenskaper, istedenfor på alt det positive. Jeg har lært at sorg ikke er farlig. Sorgen bringer oss nærmere oss selv, for midt i sorgen ligger det en vakker melankoli – en ubetinget kjærlighet til dem vi savner.
En sorg er ikke stykkevis og delt, den opptar deg fullt og helt
Ikke bry deg om hvor lenge mennesker sier du skal sørge. Du sørger til du merker at sorgen slipper tak, og at gleden igjen siver inn i livet ditt. Og til du en dag igjen ser all skjønnheten rundt deg igjen. Og elsker enda sterkere enn før!
Å møte mennesker i sorg er alltid vanskelig, ord blir fattige. I forkant av Hjertefred og Allehelgensdagen ble jeg et år invitert til God Morgen Norge, der Finn Schøll og jeg ble intervjuet samtidig. Han fortalte hvordan han mistet faren sin tidlig i livet, og sa at det skulle være forbudt ved lov for barn å miste foreldrene sine i så ung alder. Akkurat der og da måtte jeg le, fordi han sa det på en så bombastisk måte, og jeg så for meg hvordan den loven skulle håndheves. Det var egentlig feil tidspunkt for latter, men av og til er det slik at det store alvoret i livet også krever den store latteren. Samtalen gikk videre til å handle om det å miste et barn, og Finn sa «Vi må ikke glemme at selv et kort liv er et levd liv». Det var så utrolig vakkert og sant sagt.
Jeg vet hva sorg er, for jeg mistet mannen min og sønnen vår mistet pappaen sin. Men jeg klarer ikke forestille meg sorgen over det å skulle miste et barn. Det vet kun den som selv har opplevd det.
Den største gaven jeg har fått av å oppleve døden nær inntil meg, er at jeg har blitt så glad i livet. Jeg er takknemlig for hver dag, at jeg forsøker å ikke bry meg om bagateller, og jeg har skjønt at det finnes ikke en eneste ubetydelige dag i livene våre.
I dag lever noen, som ikke er der i fremtiden!
Dette bildet betyr veldig mye for meg. Teknisk er det laget slik at det ble lagt ned i syre, etter fem minutter ble det lagt ned litt til og litt til, slik at det skulle få ulike sjatteringer. For jeg ville lage en følelse av å gå fra lyset i vår verden og over til det ukjente. Mammaen som har mistet barnet sitt, ser kjærligheten som flyr bort sammen med alle fuglene. Hun har fremdeles den kjærligheten som hun ønsker å gi til barnet sitt, men det er ikke lengre der. Det er så ufattelig vondt, for kjærligheten hun fikk fra barnet og varmen flyr bort. Og sorgen og døden er som høsten. Som når alle bladene på treet dør. Alle drømmene du hadde, fremtidsdrømmer, forsvinner som blader for vinden. Så kommer en lang mørk vinter av sorg – før det til slutt kan bli glimt av vår igjen. Uansett hvor høyt du hopper kan du ikke ta ned igjen barnet. Engelen flyr av gårde med barnet, men du ser hvor mye kjærlighet og omsorg den har for det. Den forsiktige omfavnelsen. Det er to ulike dimensjoner i det samme bildet. Jeg har ikke laget noe mer på jordkloden, for når du mister noe ser du ikke noe annet enn kjærligheten som forsvinner vekk. Jeg ønsket å lage et vakkert bilde om sorg, for å vise den store kjærligheten som er der uansett.
Dette bildet betyr veldig veldig mye for meg. Jeg tenkte på Hjertefred da jeg laget det.
