Jeg har 4 barndomsvenninner som gjør hjertet mitt større hver gang jeg er sammen med dem! Alle er født i oktober 1974, under de samme stjernene.
Jeg kom på den geniale ideen, verdens fineste bursdagsgave
Islandsboka mi, Den perfekte reisen til Island med en flybillett fra Icelandair lagt som et bokmerke på side 150, Snæfellsnes, den perfekte venninneturen!
På reisen kunne jeg prøve ut en av turene mine i Islandsboka, kanskje de bare fungerte i hodet mitt. Jeg hadde reist tilbake til de vakreste steder mens jeg skrev, og jeg drømte meg bort. Men hvordan var det å gjøre det på ordentlig? Hadde dagene mange nok timer til alt jeg foreslo. Var jeg tidsoptimist? Var det like magisk som jeg malte frem? Hadde dagdrømmene mine strødd ekstra magi over Island?
En reise begynner lenge før du drar, det gjorde denne også! Lykkerop kom gjennom mobilen min, etter hvert som gavepapiret ble revet av. Deres glede fylte meg som en lykkegeysir. Jeg skulle ta de på et magisk teppe, de skulle bli med, alt var ordnet, booket og planlagt. Jeg sendte en pakkeliste, pakk for norsk vinter, høst og sommer. Vi kan ha alle årstidene i en og samme dag, og obs ta med regntøy og støvler også.
Icelandair fløy lavt over lavasvidd jord, flyvertinnen sa på Islandsk ” Velkomin heim”
Hjulene traff bakken og vi tok en siste skål, ” Bjørg det ser ut som om vi har landet på månen”, ”nei på Mars”, ”nei, se det ryker fra kilder der borte, vi er i helvete!!” ”ha ha har du vært der også?”
Plutselig følte jeg meg veldig Islandsk, og veldig stolt da jeg så deres iver.
Første viktige stopp! Taxfreen, ”islandsk godteri er det beste – jeg lover”, sa jeg med en pose som minnet om en kommunistisk innpakning fra 70 tallet. Dette er en fordekt skatt, ingen turister skjønner verdien av innholdet». Jeg lesset handlevognen full, med mine venninners skeptiske blikk. Det var først etterpå i bilen at blikkene ble salige med munnen full av islandsk sjokoladelakris. De fortsatte å erte meg litt for den elendige innpakningen, men var enige om at det var litt nostalgisk – og at de kanskje kunne trenge en markedsdirektør på sjokoladefabrikken.
Flyet landet klokken 16.00 og vi var ikke ute i bilen før kl 17.00.
Jeg så alle mine forslag i boken, og skjønte at her var det bare å sette på «guilty pleasure»– musikk på Spotify, og kjøre til første overnattingsted.
Men på veien måtte vi stoppe på Alafoss, Islandsgenser-ullfabrikken ala Devold, og kjøpe hver vår nydelige islandsgenser, som skulle bli vår uniform.
Med alvelandskap utenfor og allsang med Poison av Alice Cooper inni bilen, parkerte vi tre timer senere utenfor Budir, med havet buldrende på svarte strender og en isbree i ryggen. En gammel kostskole har blitt til et lite luksus-hotel, med heklede duker på bordene. Et sted som gir en enorm ro. Vi spiste fisk som hadde sprellet utenfor i havet bare noen timer før, der det nå var ordentlig storm, noe som gjorde varmen inne enda varmere.
Neste dag kjente jeg på et øyeblikk som ikke kan lages, som bare kommer og overvelder deg som et lykkelyn! Det slår ned i deg, du blir elektrisk, og vil bare rope høyt ”jeg elsker livet”.
Etter frokost, som minnet om noe du kunne ha fått hjemme hos en veldig generøs islandsk bestemor, tok vi på oss de nyinnkjøpte genserne, regnbukse og jakke og gikk ut i stormen. Vi gikk foroverlent for å kjempe oss fram mot vinden. De mørke taggete bølgene slo ned på den sorte sanden, og gule strå fulgte vindens bevegelser. Det var der det skjedde – da naturens krefter prøvde å rive oss over ende! En frihetsfølelse, ren lykke.
Stormen la seg, og vi gikk inn under en fjellskrent og fant en foss. Vi gikk langs havet fra Arnartapi til Hellnar for å spise Lunch hos Sigga som har et lite hus i fjæra. Selene pleier å ligge og duppe her. Hun har så god suppe, men denne dagen gadd ikke Sigga. På døra stod det, “I am not here today, see you later, Sigga”. Men vi spiste matpakka vi hadde laget på hotellet i tilfelle, for jeg viste at hun var litt humørsyk denne kvinnen som bodde ved havet.
Boken min ville at vi skulle kjøre videre på oppdagelses reise til vulkaner, fugleberg, og til Islands vakreste strand, men vi var kalde og våte, og ville dekke våre mest grunnleggende Maslow-behov. Så vi dro heller til det lokale svømmebassenget i Olafsvik, bygd en gang på 50 tallet. Og nesten 70 år etter er det ikke en knagg som er blitt endret. Der var det god plass til oss alle og et utvalg av Olafsviks 1019 innbyggerne i en stor heitapottur som bød på 45 grader.
Den lokale fiskeren, Ørn med de største hendene vi noen gang har sett, kom bort til bilen vår da vi skulle dra. Vi hadde spurt etter en god restaurant i nærheten. Han spurte om vi hadde en ovn, og hadde et lammelår i hendene som han holdt på samme måte som andre menn holder en blomsterbukett.
Vi hadde ikke ovn, så måtte takket pent nei, og kjørte til Vidvik restaurant i Hellissandur, for en gastronemisk overraskelse! Jeg vet ikke hvilke ord jeg kan bruke for å fortelle om den utsøkte maten, sånn at du skjønner hvor sykt godt og flott det var. Inne på kjøkkenet stod to brødre i 20 årene, og servitørene var de søte kjærestene deres. Tvers igjennom et perfekt sted å ende denne dagen. Og da vi mette og fornøyde kjørte bort til Rif guesthouse, var det som å gå inn i et kunstner-bofelleskap på 70 tallet. Verdens minste teaterscene, rød velur, malerier malt rett på veggene, og betjening fra utlandet som jobber gratis for de elsker å være der. En køyeseng til oss hver, før vi våknet opp til vår nest siste dag.
Vi kjørte sakte tilbake til Reykjavik, stoppet ved noen fosser sammen med japanske turister som tok bilder av oss 5 lykketrollene i Islandsgensere. Da vi stoppet midt i lava ingenstedsland for å lete etter et naturlig tissested, kjørte en bil forbi, og ut hoppet et par gjester fra baren på Budir hotellet. Gjensynsgleden var stor, og det ble en laaang lunch på Narfeyrarstofa på Stykkiisholmur. “Herreguuud så god mat det er på Island Bjørg”, ”jepsi pepsi ”sa jeg stolt!
Nå var jeg så spent, turens høydepunkt nærmet seg. Jeg skulle ta dem med til en hemmelig kilde, vi kjørte og jeg fulgte anvisningene nøye, over en saue-ferist, og 250 meter til venstre. Vi parkerte, og så noen australske kjekke gutter oppi vår varmekilde. Vi badet litt i en varm pytt rett ved, og da vi så at de reise seg, smatt vi oppi. Tenke seg til, naturen har da laget en rund heita pottur, akkurat stor nok til 5 stykker, med 40 grader vann oppi. Hva gir du meg? Vi spratt en flaske Lykkebobler og skålte. Det var så varmt at på slutten satt vi på kanten, med snøkledde fjell bak oss og bare føttene oppi vannet.
I Reykjavik kunne vi ha vært en uke. Det er så mye å gjøre at vi måtte dele oss opp. Jeg besøkte onkelen min på sykehuset, og dro og traff mine kusiner. Venninnene mine kom tilbake med shoppingposer og smil.
Da vi kjørte tilbake til flyplassen, tenkte jeg: ”Dette er den fineste turen jeg noen gang har vært på.” Og at boka mi er litt tidsoptimistisk betyr vel bare at den kan brukes flere ganger, på flere turer? Allerede før vi leverte fra oss leiebilen hadde vi huket av dato for neste tur i kalenderen. Utkjørte og glade satte vi oss i hvert vårt flysete og smugspiste fra lakrisbeholdningen vi hadde kjøpt med hjem som gaver til barna. På gjensyn Icelandair.
