Når din båt forlater min havn
Når din båt forlater min havn av kunstner bjoerg Thorhallsdottir
Meny
Wings from the heart
Wings from the heart
– Strenger fra hjertet
Det er nesten ingenting som tar like mye energi som sorg, men det er viktig å gi seg selv lov til å sørge ferdig. Først da kan vi slippe inn lyset igjen.
De har dratt, de har fløyet bort, men selv om de flyr bort, etterlates det en streng til hjertene våre. Hver gang vi tenker på dem, spilles det sørgelige sanger på den strengen. Og hvis vi har bearbeidet sorgen og grått alle tårene, så kommer det glade toner som gir gode minner og takknemlighet for at vi har hatt den personen i livet vårt.
Første søndagen i november er allehelgensdag. Da får vi én dag i løpet av året der det er greit å savne, greit å gråte, greit å vise alle følelsene som samfunnet egentlig ikke godtar. Som oppfattes som svakhet. Og i hvert fall gjelder dette fortsatt for menn, for dem er det ofte mer akseptert å ta seg en sterk whisky når den vonde følelsen kommer – for å døyve den. Mange velger også å ta piller de fikk hos legen fordi de var deprimert. Men man kan ikke alltid medisinere bort sorgen.
Sorg gir enormt mye mørke, så mye at du i begynnelsen blir helt omsluttet av det, og du fortstår ikke hvordan du noen sinne skal kunne våkne opp og kjenne på glede igjen. For det føles som du går i en mørk tunnel, men litt etter litt ser du lyset fra åpningen. Be om hjelp, be noen gå ved siden av deg med en lommelykt, for du er ikke alene, du skal ikke måtte gå alene. Men du trenger ofte å være litt alene for å bearbeide sorgen.
Jeg hadde en venninne som sa at hun skulle vente med å sørge over morens død til sommeren, for da hadde hun ferie og bedre tid. Men det går jo ikke, skal du bare bite det i deg og ta deg sammen frem til da?
Visste du forresten at tårene som du gråter av glede, er satt sammen annerledes kjemisk enn sorgtårer? Så det er ingen vanlige tårer du gråter, og trolig derfor sier mange at når de har grått ut sorgen, føler de seg lettere og bedre. Jeg tror av og til når man har vondt et eller annet sted, i ryggen, i halsen, i magen, er det fordi man holder igjen følelser og ikke lar dem få lov til å slippe ut.
Når en elefant dør, står hele elefantflokken rundt den døde elefanten, med snablene mot den livløse kroppen, og sørger i to uker. Det er det vi også skulle tatt oss tid til.
For det er nesten ingenting som tar like mye energi som sorg.
Man skjønner hvor utrolig mye et menneske betyr når man ser den sorgen de etterlatte går gjennom. Du skal vite at den dagen du dør, er det mennesker som ikke kommer til å fungere i hverdagen i lang tid fordi du er borte og savnet av deg er så stort. For det er ingen som er akkurat som deg, og det er ingen som kan erstatte det verdifulle mennesket du er.
Hvis du bærer på en sorg, så vit at sakte, men sikkert vil alt bli bra igjen. Hvis du har opplevd utroskap eller at noen nær deg begikk selvmord, noe som går på selvtilliten eller samvittigheten din løs, så tar sorgen mye lenger tid. Bare husk at selv om du tror du aldri skal våkne opp glad igjen, så smyger lyset seg sakte inn.
Tiden leger alle sår: (fra boken Trøst)
Hvis det kan vokse en spinkel stilk gjennom asfalt, klarer du også å komme deg gjennom sorgen. Ta den tiden det tar, slik som blomsten finner sin vei i mørket. Før lyset plutselig skinner på den en dag og sier: «Hei, der var du. Velkommen tilbake!»
Uten mørket finnes ingen stjerner
Uten mørket finnes ingen stjerner
Dette bildet er laget til Jens Gundersen sin vakre sang «Vuggevise».
Vinden rider høyt på sky,
over hav og land og by.
Stormen raser tung og hvit.
Sorg og død kom ikke hit!
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.
Vi trenger mørket for å se stjernene. Jeg tror vi må godta mørket i oss selv og mørket i livet, fordi det er mørket som gjør at vi ser dypet, og lyset i oss selv. Stjernene som lyser er et symbol på håp.
Den lille jenta strekker seg opp mot himmelen og alle lysene der oppe, for hun har malt sin egen stjerne. Når vi ser på dem, kan vi sende tankene opp til dem vi savner og elsker, og kommunisere selv om vi ikke lengre ser dem fysisk. Rundt stigen vokser det blomster, som minner om blomstene vi pynter gravstedene med. Himmelen full av stjerner som symboliserer våre forfedre, og livets gang. Vi skal fødes og dø. Livet er like naturlig som noe annet. Bare når man godtar det er livet naturlig. Noen dør i livets vår og noen dør i livets høst. Du må fortsette å leve den korte stunden du er her, men kikk opp på stjernene mens du minnes de menneskene du har hatt i livet ditt. Godta at folk dør. Når noen som står oss nær dør, kan det føles som om vi også dør litt, men vi må fortsette å sørge for å holde oss selv i livet, slik at ikke bitterhet og sorg gjør oss til levende døde.
Vi trenger å bearbeide sorgen, slik at den skarpe steinen av sorg
etter hvert får litt avrundede kanter slik at vi kan bære den med oss.
For der det er helt mørkt finnes det ingen stjerner, slik mørket er komplett når vi mister noen som står oss nær. I det mørket ser vi helt til kjernen av den vi har mistet. Ikke de menneskelige feilene eller de små og hverdagslige dumhetene som ble sagt og gjort, men kun essensen og alle de positive og fine tingene. Kanskje kan vi bli rausere med hverandre, mens vi lever. Godta de dårlige sidene vi alle har, og sette pris på alle de gode sidene og egenskapene. Det er disse som lyser opp den mørke nattehimmelen som skinnende stjerner. Essensen av menneskene vi er glade i.
Husket for alltid. Evig elsket
Husket for alltid. Evig elsket
Snart er det Hjertefred. Allehelgensdagen er alltid en dag for ettertanke, en dag for å minnes menneskene som lever i hjertene våre. En dag hvor vi kan åpne døren til sorgen og gråte de tårene vi trenger å gråte. Hjertefred er en kveld som handler om å minnes i glede dem vi har mistet, og som vi fremdeles bærer i hjertet vårt
Det er så viktig å gi seg selv tid til å bearbeide sorgen og fordøye den. Tid til å sørge, til å skjønne at personen er borte og til å tenke på minnene. Det tar tid å godta at den du er glad i har gått i forveien. Gi deg selv tid til stillhet og til det å la seg fylles av sorg, og ikke være redd for den. For jeg tror at det bare er når du går fullhjertet gjennom sorgen du klarer å slukke den.
Vi husker alle de gode tingene hos den vi har mistet, alt det vi savner. Det er ikke alltid lett å gjøre det når personen lever, for da kan det hende at vi fokuserer på irriterende egenskaper, istedenfor på alt det positive. Jeg har lært at sorg ikke er farlig. Sorgen bringer oss nærmere oss selv, for midt i sorgen ligger det en vakker melankoli – en ubetinget kjærlighet til dem vi savner.
En sorg er ikke stykkevis og delt, den opptar deg fullt og helt
Ikke bry deg om hvor lenge mennesker sier du skal sørge. Du sørger til du merker at sorgen slipper tak, og at gleden igjen siver inn i livet ditt. Og til du en dag igjen ser all skjønnheten rundt deg igjen. Og elsker enda sterkere enn før!
Å møte mennesker i sorg er alltid vanskelig, ord blir fattige. I forkant av Hjertefred og Allehelgensdagen ble jeg et år invitert til God Morgen Norge, der Finn Schøll og jeg ble intervjuet samtidig. Han fortalte hvordan han mistet faren sin tidlig i livet, og sa at det skulle være forbudt ved lov for barn å miste foreldrene sine i så ung alder. Akkurat der og da måtte jeg le, fordi han sa det på en så bombastisk måte, og jeg så for meg hvordan den loven skulle håndheves. Det var egentlig feil tidspunkt for latter, men av og til er det slik at det store alvoret i livet også krever den store latteren. Samtalen gikk videre til å handle om det å miste et barn, og Finn sa «Vi må ikke glemme at selv et kort liv er et levd liv». Det var så utrolig vakkert og sant sagt.
Jeg vet hva sorg er, for jeg mistet mannen min og sønnen vår mistet pappaen sin. Men jeg klarer ikke forestille meg sorgen over det å skulle miste et barn. Det vet kun den som selv har opplevd det.
Den største gaven jeg har fått av å oppleve døden nær inntil meg, er at jeg har blitt så glad i livet. Jeg er takknemlig for hver dag, at jeg forsøker å ikke bry meg om bagateller, og jeg har skjønt at det finnes ikke en eneste ubetydelige dag i livene våre.
I dag lever noen, som ikke er der i fremtiden!
Dette bildet betyr veldig mye for meg. Teknisk er det laget slik at det ble lagt ned i syre, etter fem minutter ble det lagt ned litt til og litt til, slik at det skulle få ulike sjatteringer. For jeg ville lage en følelse av å gå fra lyset i vår verden og over til det ukjente. Mammaen som har mistet barnet sitt, ser kjærligheten som flyr bort sammen med alle fuglene. Hun har fremdeles den kjærligheten som hun ønsker å gi til barnet sitt, men det er ikke lengre der. Det er så ufattelig vondt, for kjærligheten hun fikk fra barnet og varmen flyr bort. Og sorgen og døden er som høsten. Som når alle bladene på treet dør. Alle drømmene du hadde, fremtidsdrømmer, forsvinner som blader for vinden. Så kommer en lang mørk vinter av sorg – før det til slutt kan bli glimt av vår igjen. Uansett hvor høyt du hopper kan du ikke ta ned igjen barnet. Engelen flyr av gårde med barnet, men du ser hvor mye kjærlighet og omsorg den har for det. Den forsiktige omfavnelsen. Det er to ulike dimensjoner i det samme bildet. Jeg har ikke laget noe mer på jordkloden, for når du mister noe ser du ikke noe annet enn kjærligheten som forsvinner vekk. Jeg ønsket å lage et vakkert bilde om sorg, for å vise den store kjærligheten som er der uansett.
Dette bildet betyr veldig veldig mye for meg. Jeg tenkte på Hjertefred da jeg laget det.
A short life is also a lived life
Da vi bodde på Hawaii i 2016, kom vi dit uten å kjenne noen, og vi måtte bygge opp en vennekrets. Vi møtte en fin familie på fire som vi hadde mye kontakt med. Mor, far og deres to tenåringsdøtre.
Et halvt år etter at vi kom hjem igjen, ble vi invitert til Østerrike til denne familien, som nå var tilbake i sitt hjemland. Tolli og jeg skulle dra dit på vinterferie for å stå på ski, men så måtte vi endre planer, og ble hjemme.
Jeg så flere flotte bilder fra de fantastiske skiturene de var på, og kjente jeg skulle ønske at vi hadde vært der.
Plutselig en dag kom meldingen. Familien hadde kjørt utenfor løypene og blitt tatt av et snøskred. Faren prøvde desperat å grave ut de to døtrene sine, men eldstejenta Emma på 17 år, kom ikke fra det i live. En familie stod med et i sitt livs krise.
Å møte mennesker i sorg er alltid vanskelig, ord blir fattige. I forbindelse med høstens allehelgensdag og Hjertefred ble jeg invitert til God Morgen Norge, der Finn Schøll og jeg ble intervjuet samtidig. Han fortalte hvordan han mistet faren sin tidlig i livet, og sa at det skulle være forbudt ved lov for barn å miste foreldrene sine i så ung alder. Akkurat der og da måtte jeg le, fordi han sa det på en så bombastisk måte, og jeg så for meg hvordan den loven skulle håndheves. Det var egentlig feil tidspunkt for latter, men av og til er det slik at det store alvoret i livet også krever den store latteren.
Samtalen gikk videre til å handle om det å miste et barn, og Finn sa “Vi må ikke glemme at selv et kort liv er et levd liv”. Dette var så utrolig vakkert og sant sagt, og plutselig en dag kom denne setningen inn i hodet mitt, og. fant sin vei ned på papiret.
A short life is also a lived life. In memory of our dearest Emma who got caught in an avalanche last Saturday #foreverinourheart #lifeisfragile #somedieyoung #toopresciousforthisworld #forevermissedandloved
Fra boken “Du er sterkere enn du tror”
If you have someone you love in heaven, you have a little piece of heaven in your heart
If you have someone you love in heaven, you have a little piece of heaven in your heart
Jeg var i Barcelona for å lage bilder, da jeg fikk en nydelig melding på Facebook, fra en mamma som hadde mistet sitt lille barn. Hun hadde lest denne setningen et sted, og følte den hadde gitt henne trøst.
Setningen ble i hodet mitt, og jeg syntes den var så fin. Den skildrer sorgen på en varm og fortrøstningsfull måte. Kanskje fordi den fokuserer på at den vi mister ikke er helt borte, så lenge han eller hun fremdeles lever i hjertet vårt.
Det var derfor Hjertefred ble stiftet for 13 år siden, den frivillige organisasjonen som har arrangement på Allehelgensdagen for å minnes dem vi har mistet. Det er en gammel tradisjon å minnes de døde på denne dagen, men da jeg mistet mannen min opplevde jeg at samfunnet i stor grad fokuserer på det mørke rundt sorgen. Jeg ønsket at Hjertefred skulle bli et sted der min sønn Tolli som den gang var to år, kunne minnes pappaen sin i glede. Med mer fokus på lyset enn mørket. Derfor er arrangementet preget av tente lys, vakker musikk, og det å sette ord på sorgen. Vi alle møter døden gjennom livet, likevel opplevde jeg den gang at den var litt tabubelagt, som om noe vi helst ikke skulle snakke så mye om.
Det må ha gitt gjenklang hos mange, for allerede første året dukket det opp 500 mennesker i november-mørket, og de siste årene har det vært opp mot 4000 mennesker samlet i Sandvika utenfor Oslo. Frivillige, både arrangører og artister, skaper en magisk stund. Og hjertevakre mennesker som kanskje selv har erfart sorgen i livet sitt, har brakt det med seg ut i landet, slik at det i dag er flere steder som har Hjertefred-arrangement.
Jeg studerte et år i Mexico, og der opplevde jeg Allehelgensaften på en helt annen måte. Vi samlet oss på graven til den avdøde bestemoren, og feiret det levde livet med mat og drikke. Vi skålte for henne, det lyste fra gravstedene, og det summet av stemmer og sang i luften. Kanskje kan vi klare å legge til rette for mer åpenhet rundt døden, også her hjemme.
Jeg tror at hver sorg har et visst antall tårer som må gråtes, og at vi trenger å få disse ut. Hvis ikke setter saltet seg i kroppen vår og sorgen stagnerer. Jeg husker en som fortalte meg at hun hadde mistet mannen sin, men at det var så hektisk akkurat nå at hun ikke hadde tid til å sørge før et par måneder senere når alt hadde roet seg. Det oppleves litt som om vi ikke helt tørr å kjenne på følelsene knyttet opp mot sorg. Jeg har de siste årene opplevd å miste flere gode venner, og hver gang har jeg prøvd å gi sorgen og følelsene plass gjennom å lytte til trist musikk, se på bilder, minnes og savne den jeg aldri mer får gitt en god klem. Jeg kunne gitt alt for å få flere verdifulle stunder med denne personen, men det er for sent.
Så jeg er opptatt av å gi den klemmen, si det jeg ønsker å si. Rett og slett, ikke la alt det gode jeg tenker om menneskene i livet mitt, forbli usagt. Vi vet aldri når det blir siste gangen vi er sammen.
Englemamma, Hjertefred 2018
Trine Strand (46) ble englemamma da hun skulle bli firebarnsmor. Lille Henrik døde i magen, og i over en uke svevde hun selv mellom liv og død.
«Da jeg fikk livet i gave igjen, kjente jeg sterkt at jeg skulle bruke resten av den tiden jeg får til å formidle sang – som kommer fra hjertet!»
Familien på fem gledet seg, og tre søstre kunne nesten ikke vente til lillebror skulle komme. Trine var i siste trimester av svangerskapet da sønnen plutselig fikk akutt blodforgiftning og døde i magen hennes. Det siste hun har et vagt minne av før hun selv mistet bevisstheten, var det å måtte føde sin livløse etterlengtede sønn. Da hun våknet i respiratoren etter over en uke, var det vanskelig å forstå at hun ikke lengre ventet et barn.
Selv om Trines prognose var dårlig, var mannen hennes helt sikker på at hun skulle overleve og komme hjem igjen til han og døtrene. Han ga beskjed om at lille Henrik ikke skulle gravlegges før mammaen hans kunne være med på begravelsen. De tre storesøstrene fikk tegne tegninger og stelle han, mens Trine fremdeles lå i respirator. Og da hun våknet ble den lille gutten begravd i klærne som allerede lå og ventet på han, den varme luen og de strikkede sokkene.
Veien tilbake
Trine forteller om den vanskelige balansen etterpå. Om takknemligheten over å få komme hjem til ektemann og døtre på den ene siden, og sorgen over å komme hjem uten gutten sin på den andre. De dagene hvor sorgen tok overhånd, fikk hun dårlig samvittighet over at hun ikke var takknemlig nok for at hun fikk leve!
«For meg som ikke husker at jeg fikk holde babyen min, ble det en spesiell sorg. Heldigvis fikk jeg se bilder av han, også hvor jeg holder han – og jeg føler sterkt at jeg har fire barn».
Musikken har vært en stor del av Trines liv helt siden hun var liten, og nå hjalp den henne i sorghåndteringen. I 2005 kom albumet «Medisin for sjela», sanger som hadde stor betydning for sorgbearbeidingen. Etter hvert kom også sangen «Dragen» fra albumet «Trollnatt» (utgitt i 2007), som handler om Henrik. Trine forteller at det var datteren Hanna som inspirerte henne til å sette ord på sorgen.
«Barn har ofte en naturlig måte å møte døden på. Da storesøster Hanna på fem år var ute og lekte med en drage, ville hun ha så langt snøre at dragen kunne fly helt opp i himmelen, slik at lillebror Henrik kunne få se hvor fin den var».
Do not stand at my grave and weep
For Trine var det godt at sorgen ikke bare var mørk. Gjenklang fant hun i «Hjertefred», arrangementet som Björg Thorhallsdottir tok initiativ til i 2006, etter at hun mistet sin mann og ønsket at sønnen Tolli (2) skulle få minnes sin pappa i glede på den første Allehelgensdagen. Første året kom det 500 mennesker. De siste årene har flere tusen møtt opp i Sandvika for minnes sine, omgitt av vakker musikk og et stemningsfullt arrangement. I år arrangeres Hjertefred på ti ulike steder i landet. Her finner du oversikten.
«Det gjorde godt å høre Björgs tanker om det å kunne minnes noen i sorg, men også i glede», forteller Trine.
I mange år var sorgen et lukket rom, men nå er Trine klar for å dele den, gjennom musikken og sine egne sanger. Derfor kontaktet hun Björg for å høre om hun kunne få synge på årets Hjertefred.
«Björg treffer meg med bildene og teksten hun deler. Det er noe nakent og ærlig over det, samtidig som det formidles med så mye kjærlighet. Og nå er jeg klar for å dele litt av mine egne opplevelser. Sorg gjør deg naken og sårbar, men også ekte. Sorg kan vise vei til ditt innerste deg og dine drømmer. Slik ble det for meg, og kanskje kan min historie hjelpe andre».
Musikk kan formidle tanker, følelser og sinnsstemninger, og har hjulpet Trine i andre perioder i livet. For noen år siden fikk mammaen hennes brystkreft, og den julen før de fikk vite noe mere om prognosen for å bli frisk, ble helt spesiell.
«Tiden sammen var så dyrebar, og jeg ville så gjerne formidle til moren min hva hun betød for meg, hvor viktig hun var, men hver gang stoppet ordene i halsen min. Så da kom sangen «En ny dag», utgitt på albumet «Musikk for sjelen» som kom i 2005».
Leve livet mens vi har det
Det gikk heldigvis bra med moren til Trine, men denne opplevelsen ble i likhet med det å miste Henrik, en sterk påminnelse om det skjøre livet, og hvor viktig tiden vi har sammen er. Og for Trine, nok en påminnelse om å følge sin drøm – det å kunne bruke musikken for å formidle viktigheten av at hver og en av oss velger å leve livet i samsvar med det som kjennes rett, i hjertet vårt. For Trines egen nærkontakt med døden, har også gjort henne bevisst egne valg.
«Uten den store sorgen hadde jeg kanskje ikke tort å ta steget mot det å leve av å formidle musikken min. Musikk som jeg ønsker skal berøre. Og den handler ikke bare om sorg. Den handler like mye om det å leve, det å være menneske. Den er nær, varm – og nordvendt. Inspirert av landskapet og menneskene her i nord»
For Trines bakgrunn er en viktig del av musikken. Det å vokse opp på Malangseidet, omgitt av fjord, fjell og mektig natur. Og etter hvert har også hennes samisk/kvenske røtter fått lov til å finne sin naturlige plass i musikken.
Videoen til «Nord»
Trine er aktuell med albumet «Nord», og synger på årets Hjertefred i Bergen.
Velkommen til årets Hjertefred søndag 4. november
Sammen er vi sterke
Å få lov til å være ambassadør i Foreningen for Barnepalliasjon betyr mye for meg. Jeg blir veldig rørt over det viktige arbeidet foreningen gjør, for jeg tror ingen kan klare å stå alene i den enorme sorgen det må være å miste et barn. Det å være mor, far, besteforeldre eller søsken til en nydelig liten sjel som du holder mellom hendene dine, som stjernestøv som sakte blåser bort. Påkjenningen ved å leve i limbo, i ventetiden, mens du vet at du skal miste det umistelige. En gang, snart og plutselig. Et barn skal ikke dø før foreldrene sine.
Det er umulig å stå alene i den store sorgen, og derfor er det så viktig å ha noen rundt deg som forstår. Jeg ønsket å lage et bilde som handlet om trøst, «Sammen er vi sterke», som viser viktigheten av det å stå sammen i sorgen, for den er for stor til å bæres alene. Ikke minst det å kunne dele med noen som kjenner den, fordi de selv står i den. Som vet hvordan de kan støtte og trøste. Sammen er dere sterke.
Jeg vet hva sorg er, for jeg mistet mannen min og sønnen vår mistet pappaen sin. Men jeg klarer ikke å forestille meg sorgen over det å skulle miste et barn. Det vet kun den som selv har opplevd det 
Bildet (Sammen er vi sterke) er donert til foreningen, og du kan bidra med viktig støtte til den viktige jobben de gjør ved å kjøpe bildet som ligger i nettbutikken deres.
God klem
A short life is also a lived life
I dag fikk jeg besøke God Morgen Norge sammen med min sønn Tolli, som i dag har vokst sin mor over hodet og er blitt en flott fjortenåring. Han var liten da han mistet pappaen sin, og han husker ikke så mye av det å ha en pappa. Men han kjenner godt til følelsen av å ikke ha det, gjennom barnehage, barneskole og nå på ungdomsskolen. I år er det han som skal åpne Hjertefred i Sandvika, mens jeg skal være til stede på Hjertefred Bergen sitt arrangement. Det blir en ny og fin opplevelse, for oss begge.
I fjor besøkte jeg også God Morgen i forbindelse med Hjertefred, og Finn schøll og jeg ble intervjuet sammen. Han fortalte hvordan han mistet faren sin tidlig i livet og om hvordan dette hadde preget han. Han avsluttet setningen med å si at det burde vært forbudt ved lov for barn å miste foreldrene sine i ung alder. Akkurat der og da måtte jeg le, for jeg så for meg hvordan den loven skulle håndheves. Det var egentlig feil tidspunkt for latter, men av og til er det slik at livets store alvor også krever latteren som motvekt.
Samtalen gikk videre til å handle om det å miste et barn, og Finn sa
«Vi må ikke glemme at selv et kort liv, er et levd liv».
Det var så utrolig vakkert og sant sagt!
Jeg ønsker dere alle en hjertegod Allehelgenshelg 
Sov med englene
Det er et så utrolig vakkert mexicansk uttrykk, som man sier når noen legger seg for å sove.
Jeg var på sykebesøk hos min bestemor Björg på Island, som skulle legge seg da jeg dro. Det vi to hadde til felles var at vi begge snakket spansk, og det siste jeg sa til henne var «Sov med englene». Lite visste jeg da, at det skulle bli den siste gangen jeg så henne.
Hun visste godt hvor glad jeg var i henne, så det var egentlig den vakreste tingen jeg kunne sagt. Hvis du ser godt på bildet, så ser du ansikter som hviler i skyene.
Og jeg tenker at mens vi sover, kommer englene til oss.
