Do not stand on my grave and weep
Det er bare en ting i dette livet som er konstant, alt annet er stadig i endring. Det eneste som er sikkert, det eneste vi vet – er at vi en dag skal dø.
De fleste av oss lever som om det egentlig ikke angår oss, men hva hadde skjedd om du plutselig fikk vite at du hadde en alvorlig sykdom, og et halvt år igjen å leve? Hadde det endret måten du lever på? Måten du tar vare på dine nærmeste på? Hadde du fulgt noen drømmer, som du enda ikke har turt å følge? Og om du får en alvorlig sykdom, og tenker at nå er tiden inne for å realisere alle drømmene, da har du kanskje hverken tid eller helse til å gjøre det. Eller kanskje skal du gjøre det når du blir pensjonist, men da er det ikke sikkert du lengre klarer å ta den reisen, eller hoppe i fallskjerm.
Ta deg fem minutter og tenk gjennom, hvilke drømmer vil du gjennomføre før du dør? Finn ut hvilke av drømmene som er der som dagdrøm, for å få deg gjennom grå hverdager. For det kan være godt bare å la tankene spinne en drøm, selv om du kanskje innerst inne vet at dette ikke er noe du kommer til å realisere. Men hvis du kjenner tydelig inne i deg at dette er en drøm som står sterkt i hjertet ditt, så legg en plan for hvordan du skal nå den.
Jeg ble enke da jeg var 30 år. Det var en stor sorg, men jeg oppdaget også at jeg fikk et annet forhold til hva som er vesentlig i livet. Det var ikke de lange reisene, det å spise på den spesielle restauranten, eller lære det språket. Det viktigste, det mest vesentlige – var mine nærmeste relasjoner. Det eneste som betød noe da, var det som var ekte rundt meg.
Hverdagsgledene. Det å kunne danse på kjøkkenet til salsamusikk mens jeg laget mat. Sitte stille i regnet, og kjenne etter hvordan regndråpene rant nedover ansiktet mitt. Massere den lille guttekroppen på kvelden, sønnen min – og kjenne den myke huden. Kjenne på nærheten, føle en enorm kjærlighet, kysse han på hodet og si at jeg elsker han. Jeg husker jeg skrev mange brev, til venner jeg hadde mistet kontakt med, men som fortsatt bodde i hjertet mitt. Minnet dem om hvor glad jeg var i dem. Jeg skrev også noen brev og skrev unnskyld, for nå visste jeg hvor vondt det var å stå ved en grav og angre på usagte ord.
Jeg vet at livet er skjørt. Plutselig en dag skjønner du at det snart er over. Derfor tror jeg det er en stor gave å forstå at livet – det er nå!
Ta deg tid til å se, med hjertet, på menneskene og naturen rundt deg. Nyte, leve. Ta den telefonen du gruer deg til, for så å vite at den dagen du forlater denne verdenen, har du vært ærlig, kjærlig, tilgitt og sagt unnskyld! Sånn at de som står rundt kisten din kan si farvel og oppriktig takke for tiden dere har hatt sammen.
Ta deg de fem minuttene, og spør deg selv «om jeg hadde et halvt år igjen å leve, hva ville jeg ha endret på»?
