Endelig, jeg måtte vandre halve livet før jeg fant deg

Bildet viser et forelsket par, og bak fjellene er solen på vei ned. Det er fordi de fant hverandre og ble forelsket når halve livet var gått. For begge to kom inn med bagasje fra tidligere forhold. Det er jo sånn at vi stadig er i endring. Du er ikke den samme i dag, som den du var når du var 20 eller 15. Eller for bare 5 år siden!

Vi mennesker er i endring. Og noen ganger er vi så heldige at vi vokser med våre partnere, mens andre ganger vokser vi fra hverandre. Jeg har ikke noen tro på at man skal være i et forhold hvor man ikke får næring. For hva skjer med en plante når den ikke får næring?

Jeg er oppvokst med besteforeldre som ikke var sammen av kjærlighet, men de holdt ut. Jeg har sett kvinner bli enker på gamle dager og blomstre opp. Hvorfor er det slik at man skal forbli i et forhold når man dør sakte i det? Jeg mener at i et forhold skal man nære hverandre, og passe på at gresset vannes – for gresset er grønnest der man vanner det!

Jeg tror på at det å gjøre ting sammen og tilbringe tid sammen er superlim. Det å finne interesser som begge liker. Det kan være kokkekurs, tantrakurs, kajakkpadling, fjellturer, eller rett og slett det å kose seg med lange søndagsfrokoster sammen.

Uansett hva det er, så gjør fellesskapet det slik at man kan vokse sammen. Jeg tror på kjærlighet og jeg tror på ærlighet. Det at man sier fra når ting føles feil. For uansett, hvis du er irritert så siver det ut, gjennom kroppsspråk, ordlyd og andre måter som er mye verre.

Jeg tror på kjærlighet i alt man gjør. Og det å velge hverandre igjen, og igjen og igjen! Og si fra til den andre at man ikke er der fordi man må – men fordi man vil!

Det er noen planter du har som du vanner, gjødsler og nærer – og du kan ikke forstå hvorfor de likevel dør. Den eneste forklaringen er miljøet, de står feil sted – og derfor blomstrer de ikke. Sånn er det vel med oss mennesker også. Noen ganger er det slik at man vokser fra hverandre, at røttene ikke vokser sammen, men tar næringen fra hverandre. Da synes jeg at livet er for kort til å gå rundt, være trist og sive ut negativitet.

Ta ansvar
Ved enten helhjertet prøve å få liv i planten igjen, eller gå ut i livets solnedgang. Og da, når du vet hvem du er, etter livskrisen, blir du enda bedre kjent med deg selv og vet hva du ønsker og trenger. Så jeg tror at når man forelsker seg i voksen alder, og møter en som stjeler tankene dine, og hjertet ditt. Da tror jeg det vil lykkes for da vet man hva man vil ha, og setter så stor pris på å ha funnet den rette. Hvis ikke dør du litt innvendig.

Følg hjertet ditt, det vet best!