Hun blåser på en blomst, en blåseblomst, full av frø som livet.

For livet er fullt av frø som vokser seg store og vakre, frø til kjærlighet til dem du møter.
På livets vei plukker du noen blomster, og noen av dem visner og blir borte.

En gang var de ikke i livet ditt, så ble de umistelige, nesten sånn at det er umulig å leve videre uten dem.
De som er blitt borte er fortsatt i hjertet, men vissheten om at de ikke er en del av livet ditt er uutholdelig.

Den lille  jenta blåser på en blomst,
for det handler om å kunne gi slipp, når savnet er så stort at det river inne i hele deg.
Å klare å blåse frem gode minner. Å klare å gråte alle tårer som skal gråtes.

Så lenge vi sår frø av kjærlighet rundt oss, sår vi også en spire til et savn en dag.
Alt som har gitt oss glede, vil en dag gi oss savn.

Så vær her i dagen din, for den kommer ikke igjen,
og de du er glad i – vet du ikke hvor lenge du får beholde.
Hver dag er umistelig!

Men slutt aldri å blåse kjærlighet og så frø.
For det er det som gir livet mening og glede!