If you have someone you love in heaven, you have a little piece of heaven in your heart
Jeg var i Barcelona for å lage bilder, da jeg fikk en nydelig melding på Facebook, fra en mamma som hadde mistet sitt lille barn. Hun hadde lest denne setningen et sted, og følte den hadde gitt henne trøst.
Setningen ble i hodet mitt, og jeg syntes den var så fin. Den skildrer sorgen på en varm og fortrøstningsfull måte. Kanskje fordi den fokuserer på at den vi mister ikke er helt borte, så lenge han eller hun fremdeles lever i hjertet vårt.
Det var derfor Hjertefred ble stiftet for 13 år siden, den frivillige organisasjonen som har arrangement på Allehelgensdagen for å minnes dem vi har mistet. Det er en gammel tradisjon å minnes de døde på denne dagen, men da jeg mistet mannen min opplevde jeg at samfunnet i stor grad fokuserer på det mørke rundt sorgen. Jeg ønsket at Hjertefred skulle bli et sted der min sønn Tolli som den gang var to år, kunne minnes pappaen sin i glede. Med mer fokus på lyset enn mørket. Derfor er arrangementet preget av tente lys, vakker musikk, og det å sette ord på sorgen. Vi alle møter døden gjennom livet, likevel opplevde jeg den gang at den var litt tabubelagt, som om noe vi helst ikke skulle snakke så mye om.
Det må ha gitt gjenklang hos mange, for allerede første året dukket det opp 500 mennesker i november-mørket, og de siste årene har det vært opp mot 4000 mennesker samlet i Sandvika utenfor Oslo. Frivillige, både arrangører og artister, skaper en magisk stund. Og hjertevakre mennesker som kanskje selv har erfart sorgen i livet sitt, har brakt det med seg ut i landet, slik at det i dag er flere steder som har Hjertefred-arrangement.
Jeg studerte et år i Mexico, og der opplevde jeg Allehelgensaften på en helt annen måte. Vi samlet oss på graven til den avdøde bestemoren, og feiret det levde livet med mat og drikke. Vi skålte for henne, det lyste fra gravstedene, og det summet av stemmer og sang i luften. Kanskje kan vi klare å legge til rette for mer åpenhet rundt døden, også her hjemme.
Jeg tror at hver sorg har et visst antall tårer som må gråtes, og at vi trenger å få disse ut. Hvis ikke setter saltet seg i kroppen vår og sorgen stagnerer. Jeg husker en som fortalte meg at hun hadde mistet mannen sin, men at det var så hektisk akkurat nå at hun ikke hadde tid til å sørge før et par måneder senere når alt hadde roet seg. Det oppleves litt som om vi ikke helt tørr å kjenne på følelsene knyttet opp mot sorg. Jeg har de siste årene opplevd å miste flere gode venner, og hver gang har jeg prøvd å gi sorgen og følelsene plass gjennom å lytte til trist musikk, se på bilder, minnes og savne den jeg aldri mer får gitt en god klem. Jeg kunne gitt alt for å få flere verdifulle stunder med denne personen, men det er for sent.
Så jeg er opptatt av å gi den klemmen, si det jeg ønsker å si. Rett og slett, ikke la alt det gode jeg tenker om menneskene i livet mitt, forbli usagt. Vi vet aldri når det blir siste gangen vi er sammen.
