I dag er det to uker siden Hjertefred.
To uker siden hjertet mitt ble berørt, og jeg kjente gleden over å se de nydelige menneskene som kom med sine åpne hjerter og tok i mot.
To uker siden sangen, musikken, ordene og opplevelsene fylte hjertene våre, samtidig som regnet fylte elven.
Skulle tro alle englene gråt. Jeg ble så rørt.

Å se så mange frivillige som velger å bruke fritiden sin til å gi andre et vakkert rom for lindring.
Det er bare så utrolig hjertevakkert.
Fra et hjerte til et annet. Ren kjærlighetskraft.

Jeg opplevde noe uforklarlig på Hjertefred.
Rett etter at Tolli hadde sunget om pappaen sin og tårene mine rant, kom en utenlandsk kvinne bort til meg med en liten eske. Hun sier «jeg vet ikke hvordan denne havnet hos meg, men siden jeg fant den så er det som om den har brent meg hver gang jeg har kommet borti den. Så jeg la den i vesken min. Jeg skulle ikke være i Norge nå, masse tilfeldigheter har ført meg hit – og i stad kom hånden min borti denne esken, og jeg så deg på scenen».

Jeg kjente igjen esken, og jeg tok den imot.
Fremdeles vet jeg ikke hvordan den kunne ha havnet hos denne kvinnen.

Jeg åpner den og i lokket har Eric inngravert, for 11 år siden, «Eric loves Bjørg». Jeg visste ikke hvor mye savn jeg enda hadde. Men da jeg senere satte meg ned hjemme med boksen tett inntil meg, og hørte på Anne Vadas vakre stemme synge hele «Varm favn»-CDen på repeat, kom en urgråt. Det føltes så veldig som et kjærlighetstegn.
Jeg leser i «Varm favn», «Alt som kan gi glede har en spire til et savn». Det er så utrolig sant.

Jeg har fått så velsignet mye glede, og savnet er endeløst – for gleden av minnene tar aldri slutt!

Bless Björg XX