Jeg gråt i går og jeg gråt i dag av ren takknemlighet. Jeg er i Spania, og får se hvordan kunst og bilder mine kan bety noe for små barn. Jeg får lov til å se hvordan min visjon om å berøre, faktisk gjør det!
Da jeg var ferdig med å studere på kunstakademiet i Frankrike og Spania gjorde jeg et stort valg. Jeg bestemte meg for at jeg ville bruke kunsten min til å hjelpe, inspirere, gi håp, minne om egenkjærligheten, gi lys i sorgens mørke.
Jeg ville nå ut til alle som trengte det.
Jeg visste at terskelen inn i et galleri var høy for de fleste. Store hvite vegger med få utsøkte kunstverk gir mange mindreverdighetskomplekser, og mange tenker at de ikke forstår kunst.
Jeg ville også være på tømmervegger, i små gallerier, på postkort i bokhandleren, i dameblader med tankene mine bak bildet, på morgenkaffekoppen for å gi en god start. Jeg ville titte frem i folks hverdag.
Da jeg studerte var min store helt Keith Haring. Street art. Etter at han selv fikk Aids reiste han rundt i hele verden til de farligste steder for å nå ut til de som virkelig trengte det, narkomane, prostituerte og andre: Han malte enorme veggmalerier med aidsormen som slukte mennesker, og noen som klarte å drepe den med kondomer. Han nådde ut med en utrolig enkel strek og et rent budskap. Han hjalp veldig mange.
Mange av mine kolleger og kunstverden har dømt meg. Jeg har ikke fulgt reglene. Det er så mange uskrevne lover om hvordan man skal være som kunstner, hvor man skal stille ut, hvor mye man skal holde igjen, hvor lite man skal si.
Jeg ville ikke lage kunst for hjernen. Jeg ville at budskapet skulle være så enkelt at det gikk rett til hjertet, og så til tankene. Jeg ville dele det lyset jeg selv har trengt i tøffe perioder i livet.
I går var en merkedag for meg. Spanske skoler har valgt å bruke meg og kunsten min i undervisningen, i et prosjekt som har gått over flere måneder. De begynner på førskole her når de er 3 år, og lærerne på det første trinnet fortalte meg at det var utrolig hvordan 3-åringene leste bildene mine, og kom med egne konklusjoner og historier knyttet til bildene. Hvordan de så tolket dem og lagde egne tegninger inspirert av dem.
En lærer fortalte meg hvordan de har hatt samtaler med barna som de aldri har hatt før. Viktige samtaler som handlet om det å ha kjærlighet til seg selv, og å være snill mot både seg selv og andre.
De jobbet med bildene mine som handler om å følge drømmene sine. Flere av de fattige barna trodde at de ikke kunne bli hva de ville. At de ikke ville ikke ha en mulighet. Læreren fortalte hvor rørende det hadde vært når det gikk opp for dem at om dersom de jobbet hardt nok og trodde nok, så kunne de klare hva de ville.
En rektor fortalte meg at det å jobbe med så mye med kjærlighet i bildene, og så mange samtaler om nestekjærlighet og egenkjærlighet, hadde ført til at det hadde blitt merkbart færre slåsskamper og mye mindre mobbing på skolen hans.
Jeg ble fortalt at barna sa at det var ikke ordentlige Björg-bilder om de ikke hadde stjerner eller hjerter i seg.
Min drøm går i oppfyllelse hver gang jeg får en takknemlig hilsen fra noen som har brukt kunsten min til å endre livet sitt, eller funnet styrke i den. Det at spanske skoler nå bruker den til å snakke om det jeg synes er viktigst, å skape gode medmennesker og et hjertevarmt samfunn, er helt overveldende. I denne tiden hvor det er så mange kyniske og hjerteløse statsoverhoder. Det er barna som er vår fremtid. Mange av disse barna har flyktet fra Syria og Marocco, og har opplevd vanskelige ting i livet sitt.
Det var en stor utstilling i går med bildene til barna. Kultursjefen og utdanningsministeren var der. Jeg er så rørt over at de velger å bruke tid på å lære om kunst, drømmer, håp, nestekjærlighet på lik linje med matematikk og andre fag. Det er jo det vi trenger senere i livet den dagen livet stormer.
Takk til alle som har støttet meg på min annerledes vei til å lage min kunst. Ingen klarer å nå drømmene sine alene. Jeg hadde heller ikke klart det. Takk for å følge meg på veien og heie på meg. Det betyr alt.
At det å få uttrykke seg gjennom kreative aktiviteter gjør noe for barn. Det er så veldig tydelig, og virkelig helt ubeskrivelig nydelig.
Derfor er boken Kunstmagi så viktig, og jeg vil virkelig fremsnakke både den og forfatter og kunsthistoriker Mette Dybwad for å sette fokus på dette.
Fra dagens avis:
