I forgive me

Jeg tenker at det å tilgi seg selv og det å tilgi andre, er den største gaven du kan gi – til deg selv! For når du ikke tilgir blir du full av bitterhet. Tankene dine går i sirkel rundt hvordan ting skulle ha vært, hvordan det kunne ha blitt, hvordan det burde blitt. For da hadde alt vært mye bedre. Tankene dine blir igjen i fortiden, og du setter deg selv i en rolle som offer. Og som offer definerer du deg selv ut i fra det.

Å tilgi seg selv er å sette seg selv fri

Det er den største gaven du kan gi deg selv. For når du tilgir deg selv, og går ut av mønsteret som et offer for noe som har skjedd, kan du lage den fremtiden du vil ha.  Da lar du ikke deg selv stoppe av den angsten eller de psykiske lidelsene som den hendelsen eller det mennesket har skapt for deg. Og mest lammende av alt, tenker jeg – er skammen. For skammen stopper deg fra å være ditt fulle potensiale. Du er en stjerne, og skammen er som tykt støv som hindrer deg i fra å skinne. Men det støvet kan faktisk blåses bort med tilgivelse til seg selv. Du visste ikke bedre da det skjedde, og du kan hvile i vissheten om at du gjorde så godt som du kunne.

Jeg opplevde overgrep som ung, og lurte på om det var riktig å tilgi noen som hadde gjort noe så stygt mot meg. Jeg vet hvem den ene er, og jeg vet at jeg er en telefonsamtale unna. Men jeg har ikke noe behov for å slå noen i brystet. Jeg tenker at de som har gjort noen urett vet det selv, og de har sine demoner. Jeg vil ikke ha noen demoner i livet mitt. Jeg vil tilgi og gå videre. Jeg vil ha engler i livet mitt. Jeg vil ha det godt, og skal i hvert fall ikke ha en demon som er meg selv, som saboterer livet mitt og stopper meg fra å leve det på en måte som er bra for meg. Jeg ødelegger selv det livet jeg har i dag ved å velge de samme gamle tankene, som ikke er sunne, men som saboterer min ro og min glede. Jeg er veldig opptatt av at man skal velge å gå i terapi og jobbe med de vonde tingene som har skjedd, for så å kunne legge dem bak seg. For jeg vet at tilgivelse kun er mulig når vi klarer å gi slipp. Og jeg mener man kan tilgi alt, om man ønsker å tilgi. Og det som er det mest magiske av alt er hvis du klarer å tenke på om hendelsene har ført med seg noe positivt. Jeg vet det kan høres både naivt og dumt ut, men hvis du klarer å gå inn i det og tenke på hva disse tingene har gjort for deg. Hvis du hadde en mamma eller en pappa som ikke klarte å være gode foreldre, tenk på hva de har gitt deg som du kan være takknemlig for. De har gitt deg livet. De har kanskje gitt deg gode gener, og kanskje søsken.

Prøv å se på det som har hendt som noe som har utviklet deg. Det positive jeg har fått ut av overgrepene jeg opplevde som ung, er at jeg har fått en mulighet til å hjelpe andre med lignende opplevelser, nettopp fordi jeg forstår dem. Det har gjort at jeg har fått en dybde, fordi jeg klarte å komme meg opp av den grøften. Og når livet butter nå blir det aldri så dypt og forferdelig som det var den gang, så jeg vet at jeg klarer å komme meg gjennom hva som helst. Og på en rar måte har det gjort meg sterkere. Jeg må i alle fall velge å tilgi meg selv, fjerne den skammen som stopper meg fra å kjenne på glede og lykke – og være stolt av den jeg er og det jeg har klart. Husk at det er et valg å tilgi, og du kan velge å gi den gaven til deg selv.