Unfold your wings and your heart will guide you

Vi mennesker er først larver som samler og samler informasjon. Noen av oss spiser av gode kjærlige hjerter og blir tykke ormer, som føler seg trygge og komfortable i eget skinn den dagen ungdomstiden er ferdig og kokongen endelig sprekker. Disse kan ikke vente med å fly ut i verden og se alle dens farger og mirakler.

Mens andre er små larver som spiser råtne ord, og ikke får nok sollys og varme rundt seg. Og den kokongen de spinner rundt seg, består av tråder fulle av angst og frykt. Men det er den verden de kjenner, og de føler seg trygge og beskyttet der inne. Samtidig som det er så mørkt og trangt. Det skal en kraftanstrengelse til før de endelig klarer å presse seg selv ut. De våte vingene vil ikke virke med en gang, men langsomt tørker de og gjør sommerfuglen flyveklar.

Men hele tiden, selv inne i den trange kokongen finnes det stemmer av godhet og den stemmen kommer fra larvens eget hjerte. Det kan hende at den stemmen også bærer med seg en tone av skam og selvforakt, selv om larven prøver å kneble denne så godt den kan. Men den gode stemmen er der, selv om den er så lav at du knapt hører den. Den minner deg på at du har noen fantastiske vinger som du en dag er klar for å fly med, selv om du kanskje ikke enda helt ser dem, eller tror på det.

Vit at du har den styrken i deg som trengs for å presse deg ut av kokongen

Styrken som skal til for å spre vingene dine slik at de tørker, og bærer deg. Og stemmen kan du bruke til å lede deg på din indre reise – reisen som går til ditt indre landskap, hvor det er godt å være. Paradis er ikke et sted, men en følelse som kommer når du klarer å gi hjertet ditt sin verdi tilbake. Da synger det den vakreste hjertemelodi, som får det til å krible av glede i hele deg.

Men det er ingen andre enn du selv som kan bryte veggene i kokongen og spre vingene – slik at du selv ser hvor praktfull du er. Og når du tror på vingene dine, kan de ta deg med dit du vil.

Jeg var selv inne i kokongen etter å ha opplevd flere vonde ting, og syntes at livet bare var mørkt. Jeg trodde ikke at det fantes noe lys som kunne nå inn i hjertet mitt, men bestemte meg for at jeg ikke ville være noe offer i mitt eget liv. Og når jeg så rundt meg, så jeg at alle har sine ting som de strir med. Jeg har opplevd vonde ting, men brøt opp min egen kokong med terapi. Og gråt mange tårer og lot sorgen som satt fast inne i meg få løsne.

Det ga plass til at lyset igjen kunne få slippe inn.