Kjærligheten er fri

Første gang jeg så for meg bildet av en som fløy bort på en fugl, var da jeg fikk beskjeden om at min venninne Barbro var død. Jeg satt på en fortauscafe i Barcelona og tegnet den første skissen med en sort penn. Jeg tegnet hendene mine som forgjeves forsøkte å strekke seg så altfor høyt opp etter henne, men som aldri rakk frem før hun fløy avgårde og forsvant.

Og hver eneste gang jeg har opplevd å miste noen på de 25 årene som har gått siden den gang, er det fremdeles bildet av den jeg har mistet som flyr avgårde jeg ser for meg.

Og ønsket om å strekke meg så langt jeg kan, for å dra de ned på jorden igjen slik at vi kan fortsette livet sammen.

Etter hvert som tiden og årene går, og sorgen er mer bearbeidet, er det også mulig for meg å sitte i stille stunder og tenke med takknemlighet på den tiden vi fikk sammen.  Jeg ser den jeg savner for meg langt langt borte, og husker på det som var unikt for akkurat han eller henne. Og hva de fikk meg til å føle.

På bildet er det to personer som sitter sammen, og som ser etter den personen som de savner. For delt glede er dobbelt glad, og delt sorg kan kanskje gjøre den litt lettere å bære.