Størrelse på selve trykket er 13 x 15,5 cm Sønnen min og jeg reiste på ferie til Hawaii for å besøke venner fra den tiden vi bodde der. Han gledet seg mest til å surfe, jeg gledet meg aller mest til å ha tid sammen med Tolli. Det å reise sammen har gitt oss så mange felles opplevelser og eventyr. Denne gangen ble det en helt annen opplevelse. Plutselig ble han syk, virkelig syk. Smertene var så store, og vi ble hentet av ambulansen.  Mens sirenene ulte, gikk tankene mine i ring. Ett ungt liv er også et levd liv. Ett ungt liv er også et levd liv. Ett ungt liv er også et levd liv. Jeg ble kastet frem og tilbake inni ambulansen. Tolli, sønnen min, var fastspent til sengen og til alle slangene som gikk inn i kroppen hans, hjertefrekvensen vistes på en skjerm. Legen satt ved siden av ham, og jeg så hvordan hans bevegelser ble mer og mer alvorlige, og hodet gikk oftere og oftere tilbake til skjermen. «The highway is closed, there has been a landslide, we have to turn around.» Hawaii hadde aldri hatt så mye regn over så lang tid. De måtte snu, det ville ta lengre tid. Jeg begynte å planlegge begravelsen hans inni hodet mitt. Det holdt meg rolig. Ingen svarte klær. Hvilken musikk ville han ha? Tollis smerter hadde gjort ham bevisstløs, kunne ikke spørre. Hvilken musikk liker han best? Så en liten Tolli for meg da han sang Payphone på repeat. Det går bra, sa jeg til meg selv, det går bra. Gutten min, skal jeg følge deg også til grava? Da blir det bare meg igjen i vår lille familie. Pappaen din blir glad for å endelig være sammen med sitt kjærlighetsbarn. Jeg orker ikke å miste deg. Vi kom frem. Femtimers operasjon, en time fra døden. Døgn etter døgn i den blå stolen ved sykesenga. Ingenting betydde noe mer. Jeg ble inni de hvite veggene med deg, i kokongen til sommerfuglen min med hjertet ditt som slo for ditt liv. Gleden da vi landet på norsk jord igjen, fortvilelsen da smertene noen måneder senere kom tilbake. Fortvilelsen av å ikke kunne hjelpe ham jeg elsker mer enn meg selv og livet. Ett år senere, da jeg stod på scenen i Olavshallen, ble Tolli hasteoperert i Oslo. Pappa og mamma passet på gutten min. En sms fra overlegen tikket inn i det jeg skulle ut på Scenen foran 1200 kvinner. «Jeg lover å ta godt vare på gutten din.» Han gjorde det, den fem timer lange operasjonen denne gangen var vellykket. Da den stående applausen fylte rommet noen timer senere, var min sønn blitt frisk. Hans fremtid ville bli normal. Backstage ramlet jeg sammen, gråt og gråt, det var ingenting som holdt meg oppe. Jeg hadde brukt opp alt på å være hans sterke bauta. Tolli trengte et fjell, ikke en flytebrygge, men nå lå jeg der, i armene til storesøsteren min. Jeg gråt vekk all fortvilelse og frykt. Gledesgråt. Jeg satt igjen med takknemlighet og kjærlighet. Jeg har så dyp respekt for pårørende av syke barn. Jeg skal takke hver dag for god helse og kjærlighet. Vi må ta vare på de pårørende av syke, så de kan ta vare på sine.