En gang møtte jeg en som bergtok meg, men vi var i ulike livssituasjoner og avstanden mellom oss var stor. Jeg visste ikke om jeg noensinne ville se ham igjen, eller om han ville ta kontakt.

Plutselig tenkte jeg på forfedrene mine, som om de fremdeles er en del av meg. Jeg tenkte på oldemor som stod ytterst ute på havna i Isafjordur, speidende utover havet. Hun visste ikke om hun fikk mannen sin hjem i live. Han var sjømann som de fleste menn på Island på den tiden. Det var vanlig at mennene reiste ut i lange perioder, mens kvinnene hjemme hadde ansvar for barn og dyr.

Jeg kjente på lengselen hun må ha følt,
der hun sto og speidet ut over det endeløse havet.

Fortvilelsen hun må ha kjent, som om han hadde tatt med seg en bit. av hjertet hennes. Ville han komme tilbake til henne denne gangen også, eller ville havet ta ham?

Så tenkte jeg at jeg må være sterk, slik kvinnene før meg har vært. Jeg kjente på den samme lengselen, kanskje treffes vi igjen om en uke, en måned, et år – eller aldri.

Men jeg har tross alt mobiltelefon!

 

The answer is somewhere out there
#patienceisthekey
#timewillcome

(fra boken Du er sterkere enn du tror)