Når din båt forlater min havn
Når din båt forlater min havn av kunstner bjoerg Thorhallsdottir
Meny
Born to be a cool dad
Born to be a cool dad Skål for de engasjerte, tilstedeværende fedrene som skaper lykkelige mennesker
Farsrollen endrer seg stadig. Det blir mer og mer tydelig at fars tilstedeværelse er viktig for barna. Jeg vil hylle alle fedrene som forstår hvor viktig deres jobb er.
På 60-tallet skjønte man ikke hvor viktig en far var. Man trodde ikke det var så nøye om en far var til stede når barnet var lite, for barnet husket det jo uansett ikke. Men en studie fra 1991 viser at barn som har en pappa til stede fra de er en måned gammel, skårer høyere kognitivt enn andre barn. Det bare viser hvor viktig en far er og hvor misforstått denne betydningen har vært før. Derfor er jeg så takknemlig for at vi bor i Norge hvor vi har pappaperm og hvor så mange pappaer skjønner hvor viktige de er.
Jeg var gift med en engelskmann, pappaen til Tolli. Jeg husker at jeg hadde lyst til å trene etter at Tolli var født og spurte derfor mannen min om han kunne passe på barnet sitt. Han svarte: «Björg, I am not the babysitter.» Mannen min hadde lært at en far ikke trenger å være til stede før barnet er voksent nok til å sitte pent ved bordet.
Derfor har jeg villet vite hvordan det ville påvirke min sønn at hans far døde da han var 2 år gammel. Om Tolli ville komme til å få det vanskeligere enn andre. Jeg hadde lest studier om at andelen menn i fengsel som bare hadde mor, var høyere enn andelen menn som hadde både mor og far. Den samme studien viste at med en far i bildet var det mindre sannsynlig at man ville ende i fengsel og mer sannsynlig at man ville ta høyere utdannelse.
De fleste går rundt hele livet og prøver å gjøre pappa stolt, selv etter at pappa kanskje ligger i graven. Vår selvtillit avhenger ofte av hvor elsket vi følte oss av vår pappa.
Da Tolli var liten, reiste vi rundt på ulike krisesentre og malte med barna. En dag på vei hjem, sa han med alvor i stemmen: «Mamma, det er bedre å ha en død pappa enn en slem pappa.» Og min 5-åring hadde helt rett i det. Det er faktisk bedre å ikke ha en pappa enn en pappa som behandler deg dårlig, det har bare en negativ innvirkning på deg.
Vi tror hele tiden at det er mamma som er den viktigste, men mamma og pappa er like viktige. Derfor er det viktig for alle å forstå at når foreldre skilles, trenger barna pappaen sin like mye som mamma. Far har en annen rolle. Studier viser for eksempel at når et barn skal lære å svømme, er pappa mye bedre fordi mamma er så overbeskyttende, mens pappa tar barnet med ut på dypet. Det er egentlig et bilde på alt annet i livet: Det å bli tatt ut på dypet for å lære å svømme inn til land og overleve.
En studie som ble gjort etter 2. verdenskrig viste at gutter som ikke hadde en pappa, hadde problemer med nære relasjoner som voksen. Dette fordi gutter gjerne lener seg på fedre for å lære sosiale koder og nærhet. Jeg tror det stemmer ganske godt. For eksempel har min sønns tre eldre halvbrødre aldri vært i langvarige forhold eller vært gift. Og når jeg kikker rundt på venner som har eller har hatt en far som har vært slem eller fraværende, ser jeg at de har det trøblete i nære relasjoner.
Jeg tenker at hvis du ikke fikk den pappaen du fortjente, kan du gi deg selv den kjærligheten.
Det er ingen vits i å fortsette å prøve å gjøre et annet menneske stolt hvis det mennesket ikke viser at det er stolt av deg, Gjør heller deg selv stolt og vis deg selv at du klarte det og at du bare var uheldig som ikke fikk den pappaen som du fortjente.
Derfor vil jeg skåle for alle de fedrene som er engasjerte og tilstedeværende.
De pappaene som forstår hvilken ekstremt viktig rolle de har. Jeg vil skåle for alle fedre som tar ansvaret og skaper lykkelige og trygge små mennesker med god selvtillit. Takk for den jobben dere gjør. Og takk for at dere også ser de barna som ikke har akkurat en sånn pappa og at dere kanskje kan være litt pappa for dem også.
Born to be a cool dad (gul)
Act the one you want to be and suddenly you are she
Act the one you want to be and suddenly you are she
De sier at vi er vanene våre. Det du gjør hver dag, det er dine vaner, men det er også den du er. For når du røyker hver dag, tenker du «jeg er en røyker». Når du jogger hver uke, tenker du «jeg er en løper», og når du står tidlig opp hver dag, tenker du «jeg er en morgenperson». Dine vaner er faktisk din identitet og den du blir, derfor er det så viktig å være bevisst på vaner du har, hvilken identitet du vil ha og hvem du vil være. Og det som er så interessant er at når du går fra å tenke at den og den er sportslig, ditt eller datt, kan du tenke «hvem vil jeg være», og så kan du skrive din egen livshistorie – og du kan skrive den så gøy at det blir en bok du har lyst til å lese. Du kan velge om du vil leve livet ditt slik som du har designet det selv, eller om det blir til tilfeldig. Så stopp opp og tenk, «hvem vil jeg være»? Hvilke verdier er viktige for meg? Vil jeg være en skogs- eller fjellperson? Hva vil jeg være? Og så lager du vaner, og de vanene blir din identitet som igjen blir deg. Jeg tenker at om det er noe du har en interesse for, om det er musikk, språk bøker eller vin, så har du den interessen fordi det er der dine talenter ligger. Og alt som du gir oppmerksomhet til, gir du næring til – og alt det som du gir næring til, vokser og blir sterkt. Og blir deg!
Så stopp opp og tenk, hvem vil jeg være?
Det engelske ordtaket sier: «Act the one you want to be, and suddenly you are she”.
Jeg har faktisk vært så opptatt av dette at jeg nå har laget et eget kurs som starter 15. januar, og som heter «Destinasjon Glede», fordi destinasjonen etter dette året er glede. For jeg vet at når du nærer deg med det som er godt for deg, får du mye mer glede inn i livet ditt. Når livet ikke lenger er tilfeldig, men at du bevisst setter sammen ditt liv.
Kanskje har du lyst å være med meg på den vakreste indre reisen du noen gang har hatt. Hvor vi gjennom ett år finner ut hvem du er og får det ut i handling, slik at det blir dine vaner, slik at det blir deg. Jeg skal gjøre det enkelt for deg, og holder deg i hånden hele veien. De sier at det tar tid å endre vaner, at det tar 66 dager før en vane sitter slik at du ikke klarer å gå en dag uten å gjøre det, som for eksempel det å pusse tenner før du legger deg. Eller at du ikke klarer å gå ut døren på morgenen uten at du har drukket morgenkaffen din. De vanene tar det 66 dager å bygge opp. Vi skal bygge opp vaner på egenkjærlighet slik at du behandler deg selv som om du var din egen datter, og behandler deg selv slik at du ønsker positive endringer og ikke saboterer for deg selv. Vi skal jobbe med mat, slik at du får en vane med å spise det som er godt for deg, slik at du blomstrer i full blomst. Trening, slik at du får ordentlig kontakt med kroppen din og får det godt i den, slik at den lar deg få mulighet til å la deg nå alle dine mål uten å lage hindringer. Vi skal jobbe med fokusstyring, meditasjon og indre ro, slik at du klarer å ta gode beslutninger i livet ditt, og vi skal jobbe med veien videre slik at du finner den. Vi skal jobbe med hele deg i et helt år, og når vi kommer i havn etter ett år er du solbrun, lykkelig, og har fått noen nye venner. Og jeg setter deg på land igjen med nye vaner som har blitt til deg. Så bli med på ferden om du vil ha hjelp, så hjelper jeg deg gjerne, og hvis ikke anbefaler jeg deg å bare skrive ned alt det du drømmer om å bli – og plutselig med litt jobb, så er du der.
Grafisk trykk av kunstner Björg thorhallsdottir
Tenk om fremtidige deg kunne kommet og sagt at alt kommer til å bli bra
Tenk om fremtidige deg kunne kommet og sagt at alt kommer til å bli bra
Imagine if future you could come an say that everything is going to be okay
Dette bildet handler om sorg fordi det er så viktig at vi snakker om det, for om sorgen ikke tas på alvor er det som om alle de salte tårene vi ikke gråter, blir igjen i kroppen og gjør skade. 100 prosent av de menneskene du er glad i, kommer til å dø en eller annen gang. Kanskje dør du først og de kjenner sorg, eller kanskje er det de som dør først og du som sørger.
Alle kommer til å dø, og vi alle kommer til å kjenne på sorg.
Det er viktig å huske på at delt glede er dobbelt glede, og delt sorg er halv sorg.
Følelser er ikke farlige og i sorgen vil vi kjenne på de fleste av dem, sinne, frustrasjon, tristhet og håpløshet. Det å bli liggende i sengen uten å komme seg ut av den er vanlig. Følelser er bare følelser, men det er viktig å kjenne på dem og sette ord på dem, slik at de ikke tar bolig i kroppen din. Da vil du gå dypere og dypere ned, og følelsene blir tunge som et lodd som gjør at du ikke kommer deg opp.
Det er viktig å ta sorgen på alvor, og snakke helt til du har snakket deg tom.
Det finnes samtalegrupper, venner, prester, terapeuter, og det finnes ulike mennesker du kan snakke med. Ta frem bilder og gråt, for det betyr at den du mistet var elsket, at det var et viktig menneske som satte sitt avtrykk her på jorden. De døde vil at du skal bli glad igjen, og for at du skal bli det må du ta sorgen på alvor. Trampe, gråte, snakke og finne din vei ut av den.
Da mannen min døde ble Hjertefred min vei ut av sorgen, for det å hjelpe andre var helt magisk. Jeg visste at han aldri kom tilbake igjen og at jeg måtte fortsette min ferd her på jorden. Jeg trengte den indre styrken slik at jeg kunne fortsette å være mamma, og den fikk jeg da jeg bestemte meg for å lage en dag i året hvor jeg og alle andre som har en sorg kan minnes dem vi savner.
Hjertefred er på Allehelgensdagen, den første søndagen i november, og det ble min redning å lage et vakkert rom med lys og kjærlighet som møter den som sørger. Jeg hadde aldri klart det uten alle de frivillige, bare i Sandvika er det 150 som hvert år bidrar til arrangementet, og etter hvert har Hjertefred spredt seg til over 20 steder i Norge. Det å stå sammen med andre mennesker hvor alle bidrar, ga meg den indre styrken som jeg trengte.
En annen ting som hjalp meg, var fokus på takknemlighet.
Når du kjenner kloa rundt hjertet, gråt litt og så kan du tenke om det er noe i livet ditt du er takknemlig for. Kanskje det er kaffekoppen du drakk i morges, sola som skinner, mennesker du har i livet ditt, eller gode minner etter den du har mistet. Takknemlighet gjør at noe magisk skjer – du ser hva du har og ikke bare hva du har mistet.
I Japan sier de at mennesker dør to ganger. En gang når de dør fysisk, og en gang til siste gangen noen nevner navnet til vedkommende. For det kan være det verste, så ta frem bilder og snakk om den du savner. Jeg vet hvor vanskelig det kan være med høytidsdager. Nylig snakket jeg med en mamma som hadde mistet sønnen sin i selvmord. Hun fortalte at på bursdagen hans valgte de å dra og rafte fordi hun visste at det ville gledet han. Og på julaften er det lov å dekke på også til den personen som ikke lenger er der, kanskje med et bilde på tallerkenen for å hedre vedkommende. Jeg vet at når du er i dyp sorg tror du at du aldri kommer til å våkne og være glad igjen. Da håper jeg at fremtids-deg kan komme og fortelle deg at livet stadig er i endring.
Jeg skulle ønske at fremtids-deg om to eller tre år, kunne gitt deg en klem og sagt det er så mye fint i fremtiden. Nå skal du bare puste, kjenne på sorgen og alle følelsene, trampe, føle sinne – og så lover jeg at alt kommer til å bli bra.
Kystkvinnekraft
Kystkvinnekraft av. kunstner Björg Thorhallsdottir
Jeg lagde dette bildet etter at jeg hadde en samtale med en nydelig dame på Tara-weekenden i fjor høst, med det fantastiske kvinnefellesskapet som ble skapt på Geilo. Jeg snakket litt om kystkvinnekraft på foredraget jeg holdt, for Norge er jo bare en lang kyst så vi alle er kystkvinner eller stammer kanskje fra kystkvinner, og vi alle har den kraften i oss. Hun kom bort til meg etter foredraget og delte sine tanker med meg. Vi snakket litt om den tiden da mannen sin ære og jobb var å dra ut på havet og kanskje ble han lenge borte, mens kvinnen stod igjen og skulle ta vare på barna, på jorda og kanskje en ku eller noen sauer. Hennes anerkjennelse lå i omsorgen for alle dem hun hadde rundt seg.
Det var den tiden hvor mange kvinner var hjemme alene med ansvaret for alt, og nabofellesskapet var viktig. Det å se om de andre kvinnene og de eldre menneskene rundt deg hadde det bra, selv om de egentlig hadde mer enn nok med seg selv. Jeg snakket en gang med min farmor som var en ordentlig kystkvinne, født som hun var på nordvest-siden av Island. De rodde i to timer for å komme seg til det nærmeste stedet hvor de kunne få danse, og hun fortalte at de sang firstemt i fjøset mens de melket kuene. Jeg spurte henne om hun var lykkelig, og hun så på meg og sa «Lykkelig? Det hadde vi aldri tid til å tenke på». For det handlet om å få mat på bordet.
Jeg har også snakket mye om kystkvinnekraften med min venninne Anja Solvik som startet Bunadsgeriljaen for å kjempe for at fødende kvinner skal kunne få dra på sykehus i nærheten av der de bor. Hun var selv syk og mye sengeliggende i flere år med migrene til hun er dag gikk inn på en fødestue som skulle legges ned iført en bunad, for å vise sin støtte til de kvinnene som mistet sitt fødetilbud. Og inne i henne vokste det frem en kraft for en sak som var viktigere enn henne selv og hennes liv. Og det utrolige skjedde, den kraften har også bidratt til at hun selv har blitt bedre. Hun har jobbet så mange timer gratis og stått på for en sak hun tror på. Og det er den omsorgen som ligger i kystkvinnene, hvor kvinnen brukte sin nestekjærlighet og omsorg nesten som en målestokk for anerkjennelse. Arbeid og omsorg var æresbegreper for kvinner i gamle dager, men også det som ga liv, glede og samhold. Kvinner passet på hverandre og det lokale omsorgsnettet, mens mennene var ute og fikk prestisje og anerkjennelse gjennom jakt og fiske. Det å ta vare på jorda og naboen ga ikke den samme statusen.
Anja Solvik pleier å spøke med at kvinnene i nord snakker i kortere setninger. Spør du om noe får du gjerne et kort svar tilbake. For kvinnene stod kanskje med et barn på den ene hoften mens de skulle snu på klippfisken, og vinden blåste så ordene ble borte. Kanskje henger det fremdeles igjen at du gjerne får et kort ja eller nei-svar om det ikke er over kaffekoppen.
Vi må aldri glemme hvem vi er. Vi alle har en kystkvinne i oss og kraften ligger i oss og i genene våre.
I omsorgen for barna og for de syke. En kystkvinne som kjemper for dem vi er glade i, og som har en kraft som vi ikke engang selv vet at vi har, før vi en dag virkelig trenger den og kjemper for noe som er større enn oss selv. Vi alle har en kystkvinne i oss, så glem aldri hvem du er. Også du er en kystkvinne.
Den som ser utover drømmer, den som ser innover våkner
Vær din egen Mary Poppins som rydder opp i eget liv av kunstner Björg Thorhallsdottir
Den som ser utover drømmer, den som ser innover våkner
Alle mennesker har en indre flamme, og det er du som bestemmer om du skrur opp veken eller ikke.
«Den som ser utenfor, drømmer. Den som ser innover, våkner», sa psykoterapeut Carl Jung.
Det er kanskje noe av det klokeste han har sagt.
For når vi ikke er i kontakt med vår indre stemme, intuisjonen eller magefølelsen, så er vi heller ikke i kontakt med oss selv. Da blir vi en fisk i strømmen eller sauen i saueflokken. Og da følger vi det andre mener er riktig for oss. Andres forventninger til hva vi bør gjøre.
Hvor mange ganger har du vært i et forhold fordi den andre var mer interessert i deg enn du var i ham eller henne? Eller hvor ofte har du havnet på en fest fordi du følte du burde dra? Eller hvor ofte har du tatt et karrierevalg basert på frykt og ikke på den indre stemmen din? Det finnes bare to måter å velge på. Det er å velge med kjærlighet til deg selv ved å lytte til den indre stemmen. Og så er det å velge med frykt. Frykt for ikke å tjene nok. Frykt for å bli barnløs. Frykt for hva som helst. Frykt for ikke å lykkes. Frykt for å stå alene. Det er bare de to. Frykt og kjærlighet.
For meg handler valget om den indre kjærligheten. Den handler om deg selv. At du velger det som er riktig for deg. Og den stemmen er så stille og den snakker egentlig bare når du er til stede i nuet.
Det sies at det er i motgang vi vokser. Men det er jo fordi vi da blir tatt ut av våre rutiner og vante tankemønstre. Da må vi igjen ta stilling til hvem vi er og hva vi vil. Det er derfor mange gjør store livsendringer etter sykdom eller samlivsbrudd, hvor de plutselig våkner opp og sier: «Egentlig er jeg litt glad for at det der skjedde, for det gjorde at jeg fikk endret på livet mitt, endret på verdiene mine.»
Jeg vet om en som var kreftsyk, som nå er frisk. En som pleide å kjøre rundt i store biler og ha flotte jobber med millionlønninger. Som har gjort en kjempelivsendring og har begynt å skrive, akkurat som han alltid har drømt om. Og bryr seg nå ikke om hva slags bil han har eller noe annet som man skal smykke seg med. Han bryr seg nå bare om den indre flammen.
Alle mennesker har en indre flamme, og det er du som bestemmer om du skrur opp veken eller ikke.
Og du skrur opp veken ved å begynne å høre på din indre stemme. Jo mer du lytter til den og følger den, jo sterkere blir lyset inni deg. Det lyset kan også kalles livsglede. Derfor er det viktig å rydde bort det som tar vekk livsgleden. Og det forteller jo din indre stemme deg. Når du er sammen med mennesker som tar energi fra deg. I stedet for å tenke «Jeg må jo være sammen med den fordi ditt eller datt», tenk heller på hva du føler og hva du vil. Her snakker jeg ikke om å være egoistisk. Fordi når ditt lys er sterkt, så lyser du på andre. Og viser dem deres vei.
Selv lytter jeg til min indre stemme gjennom meditasjon i 20 minutter hver dag.
I de første fire minuttene lukker jeg øynene og gjør mindfulness. Kjenner på hvordan jeg sitter, puster og lytter. Så sitter jeg i 12 minutter og sier ett ord til meg selv, som jeg gjentar igjen og igjen. Det må være et ord som er riktig for deg. «Kjærlighet», «jeg er», «helse» eller for eksempel «glede». Etter det lytter jeg innover og spør meg selv om det er noe jeg vil ha svar på eller om det er noe kroppen eller følelsene mine vil si meg. Så skriver jeg tre sider dagbok, hver dag. Jeg er et kveldsmenneske, så jeg liker å skrive disse sidene før jeg sovner. Det er da den indre stemmen min kommer frem.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg møter kvinner som sier: «Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil.» Det er jo fordi vi har blitt opplært til å lytte til mors og fars stemme, så samfunnets stemme, så stemmen fra Instagram og så til reklamens stemme. I stedet for å lytte til vår indre stemme som gjør oss lykkelig. Men vær ærlig med deg selv. Ikke la stemmen fra fortiden som kritiserer deg, få noe plass. Velg heller den stemmen som er full av kjærlighet og som bare vil deg vel. La den snakke til deg, og du vil våkne opp til et enda bedre liv. Det livet som du velger selv.
