Hun var en vakker liten jente,
den slags jente som folk sa, åh gud så skjønn hun er, for noen øyne – det er som regnbuen lyser ut av øynene hennes.
Hun gikk aldri, hun trippet, litt sånn utålmodig, for det var så mye gøy å se og oppdage i verden.
Hun elsket verden og verden elsket henne!
Så kom dagen da solen skinte, men skyggen la seg over henne. Dagen kom som hun aldri trodde skulle komme, den dagen som bare kom til andre, den kom til henne Hun forstod det ikke først.
Din mamma er død
Hæ, sa hun
Hva, sa hun
si det igjen
De sa det igjen til henne
Hun hørte det
Hun skrek
hun ble stille
lenge
En kantete, ru vond stein hadde fylt opp hele hjertet hennes, og det gjorde vondt, uansett hva hun tenkte på, uansett hva hun gjorde.
Aldri trodde hun at denne dagen skulle komme. Verden utenfor forsvant. Hun gikk bare når hun måtte. Hun ville helst bare sove, komme vekk fra denne verden. Når hun sov drømte hun om mamma, de lo, de sang, de løp.
Så våknet hun opp
Mamma!! ropte hun høyt
Men ingen svarte.
Den vakre lille jenta,
var ikke så vakker lenger, hun orket ikke å gre håret, øynene var mørke og hovne og lyset i dem hadde sluknet.
Hun trodde at hun aldri skulle våkne opp og være glad igjen, men heldigvis, der tok hun feil!
Det hun ikke visste var at tårene renset sjelen hennes, de rant forbi den kantete steinen i hjertet som rispet så fælt og hver lille tåre slipte den bittelitte granne rundere – og alt saltet i savnet forsvant sakte ut av øynene.
En dag da solen lyste, og hun gråt, traff lyset tårene og en regnbue stod ut av øynene hennes og hun så fargene igjen. Hun kjente på varmen fra solen, hun så rundt seg og oppdaget skjønnheten i gresset. Hun så på blomstene, trærne, og hun kjente plutselig vinden som kilte henne i håret, slik hennes mor engang hadde gjort.
Steinen i hjertet hennes hadde blitt slipt rund av hennes salte tårer, og nå klarte hun å bære sorgen uten at den rispet så vondt. Hun satte seg ned på en stor stein og sa til seg selv, ”mamma nå som du ikke kan klemme meg lenger, så skal jeg klemme meg selv”.
Hun la hendene rundt seg selv og et smil kom frem i det vakre ansiktet, ”Jeg elsker deg mamma”!
Hun reiste seg opp, løp alt hun kunne til hun ikke klarte å puste mer og måtte gispe etter luft. Luften, pusten, kald deilig vintervind ”Jeg lever”, tenkte hun. ”Jeg er”, og hun bestemte seg for at solen også skulle skinne på henne i mørketiden – og det har den gjort siden
Bless Björg XX
