I dag er min nydelige gutt 11 år.
Jeg husker søvnløse netter når han holdt meg våken,
og jeg drømte om når han skulle bli eldre og jeg skulle få lov til å sove.

Jeg husker trassalderen, eller mer politisk korrekt «finne seg sjæl-alderen». Denne selvstendighetsfasen hvor han vekket et sinne i meg, som jeg ikke visste at jeg hadde,
og tenkte at jeg gledet meg til han ble litt eldre.

I dag har han blitt 11 år, og jeg kjenner på hvordan tiden sammen er som korallsand mellom fingrene mine. Jeg merker hvordan jeg gruer meg til at han blir eldre, og til at ungdomstiden og løsrivelsen kommer.
Jeg merker allerede hvordan han noen ganger blir flau over meg.
At jeg ikke får den klemmen, jeg ber om.
At jeg ikke er like viktig som før.

Så tenker jeg gjennom alle disse årene, og den enorme gaven det er å få lov til å være mor.
Og hvor mye den har slipt av meg. Selvopptatthet, egoisme.
Den har vekket en kjærlighet i meg som er større og sterkere enn min egen livskraft.

Jeg vet at jeg ikke har vært en god mor til tider, jeg vet at Tolli hadde fortjent en pappa.
Men ingenting er noen gang perfekt.
Jeg vet i hjertet mitt at jeg har gjort så godt jeg har kunnet – hele tiden.
Og jeg er evig takknemlig for at Tolli valgte meg til mor, og at jeg fikk lov til å være mamma.
Det er den største og viktigste gaven i livet mitt.

Hente ned en stjerne
De er så fantastiske disse barna vi får, men jeg husker at jeg også ble litt forvirret da Tolli kom.
Hvor er det egentlig denne gutten kommer fra, for han har jo ingenting med meg å gjøre.
Når han ble født var han fullstendig sitt eget lille vesen.
Så jeg tenker at når et barn blir unnfanget så henter vi ned en stjerne, en gave fra universet til oss.
Og så er vi så heldige at vi får lov til å ta i mot disse stjernene.
Med det store ansvaret å la de få lov til å fortsette å skinne!